Vi drukner i innhold 18

Har du kontroll på innholdet på nettstedet ditt? Neppe, de fleste aner ikke hva de har av innhold. Det må du gjøre noe med, mener den amerikanske innholdseksperten Kristina Halvorsen.

– Det første du må gjøre er å kartlegge innholdet ditt. Hva har du? Og hvor stort er problemet ditt?

Kristina Halvorson
Kristina Halvorson

Vi har sjelden ressurser til å vedlikeholde og pleie innholdet. Jo mindre innhold du har, desto mindre har du å bekymre deg over.

- Du tror kanskje nettstedet ditt har 300 sider, mens det i virkeligheten har 1200. Hvor mange av disse sidene støtter virksomhetens målsetning og brukernes behov, spør Halvorson.

Slett innholdet

Et offentlig nettsted bør slette 90 prosent av innholdet. Dette sa jeg på Kvalitet 2009 i forrige uke. Jeg var helt seriøs. Kristina Halvorson mener amerikanske nettsteder sliter med det samme.

- Det største problemet med innhold på amerikanske nettsteder? Det er dårlig skrevet. Det tilpasset virksomheten, ikke brukerne.

- Men først og fremst er det for mye innhold. Alt for mye, sier Halvorson.

- Det nyttige innholdet er begravd og nærmest umulig å finne.

Hvor stort er problemet ditt?

PS: Du kan lese hele intervjuet i januar-utgaven av Kommunikasjon.

PS 2: Kristina Halvorson kommer til Oslo 9. februar. Bli med på hennes heldags-workshop om innholdsstrategi.

18 kommentarer

  1. Pingback: → Tweets that mention Vi drukner i innhold | IAllenkelhet -- Topsy.com
  2. Pingback: → uberVU - social comments
  3. Jeg er helt enig i at det er viktig å tenke på innholdet og innholdsmengden på egne nettsider.

    Mange bedrifter har problemer med å sette av tid til å publisere artikler og innhold på sine nettsteder og når de gjør det blir det gjerne gjort så kjapt at det går utover kvaliteten. Offentlige bedrifter / sektorer har så mye innhold at det etterhvert blir umulig å finne fram i sidestrukturen og skilter på startsidene / forsidene sine med informasjon som er helt uvesentlig for 99% av leserene, eks. møtereferater og innhold for de som er over middels interessert.

    Det er viktig som artikkelforfatter påpeker viktig å ha kontroll på innholdet på sine nettsider og se egne nettsteder fra leserens perspektiv. Hva ønsker en å formidle gjennom nettstedet og for hvem samt å rangere viktigheten av innholdet.

    En par verktøy som bør ligge i verktøykassen for enhver stor bedrift:
    En ivrig webredaktør / artikkelforfatter – ihvertfall en person som setter av tid til å publisere innhold og som skriver for web!
    Sidekart i XML format – full kontroll på all sider som er indeksert av søkemotorer og antall sider på nettstedet
    Analyseverktøy for websidene
    Utløpsdato på foreldede artikler og / eller artikkelarkiv med gode søke funksjoner – gamle artikler flyttes til arkivet.

    Bra artikkel, jeg er veldig enig..

  4. Dette er eit viktig tema, så langt kan me vera einige. Men elles er eg grunnleggjande ueinig med deg om behovet for sletting.

    Offentleg sektor
    Den viktigaste innvendinga mi er at du hoppar glatt over det faktum at offentleg sektor har heilt andre styringsprinsipp enn andre. Det er lover og reglar knytte til offentlege verksemder og dermed også nettsidene. Ein god start her er offentleglova og forvaltningslova. Offentleg sektor har ei informasjonsplikt, og eg trur det ikkje er lenge før den også bli regulert når det gjeld nettet.

    Kven skal bestemma?
    Kven skal så bestemma kva som evt. skal slettast? Er det webmaster, er det rådmann eller kanskje ordføraren? Er det popularitet som skal bestemma? Barnehage er meir populær enn parkeringsordning for funksjonshemma, den siste er det nesten ingen som er inne og les så den slettar me. Igjen er det knytt til plikter og rettar og ikkje så enkelt at du berre trykkjer Delete.

    Den lange halen
    Påstanden din betyr vel at du ikkje trur på “long tail”-fenomenet? På nettet er det ubegrensa plass, og alle kan få sitt, om dei så er heilt åleine.

    Google-tilnæringa
    Eg skulle gjerne sagt meir om det føregåande: ubegrensa plass, men nøyer meg med å visa til Google. Google har aldri klaga over at det blir for mykje informasjon på nettet. Tvert om, til meir til betre er deira motto. Deira mål er å gjera alt – ALT – tilgjengeleg på nettet, og dei gjer ein glimrande jobb med å finna fram att ting.

    Mange av problema du tek utgangspunkt i, og som eg er einig med deg i, kan førast tilbake til eitt punkt: Elendige søkefunksjonar!

    Til slutt vil eg presisera at viss du med unødvendig informasjon meiner “nyheits-makeri”, er eg langt på veg einig. Alle som pøser på med meir eller mindre uinteressante nyheiter, bør tenkja seg nøye om. Her kan eg til nød gå med på å bruka slett-knappen :-)

  5. Hei Henning!

    Gode innspill om verktøy. Helt enig. I tillegg lager jeg gjerne et excel-dokument, der jeg også vurderer kvaliteten på innholdet. Excel gir mulighet til å generere grafiske fremstillinger som funker godt i kommunikasjon med ledelsen.

    Spør lederne: “Hvor stor del av innholdet på nettstedet vårt skal være av høy kvalitet?” Svaret er som regel 100 prosent. Så viser du dette kakediagrammet:

    Fungerer udmerket:)

  6. Takk for interessant innspill, Svein. Det er lov å være uenige. Og det er vi fortsatt. Grunnleggende:)

    Informasjonsplikt og offentlighetsloven, ja vel. Men dette er ikke det samme som informasjonstvang. Er det fornuftig å presse på brukerne informasjon de overhodet ikke er interessert i?

    Eller, er det mulig? En forutsetning for å kunne kommunisere effektivt på nett er å forstå dets egenart som pull-medium. Brukerne kommer inn på nettstedet for å utføre en konkret oppgave. Det er svært vanskelig, nærmest umulig, å få oppmerksomhet rundt annen informasjon. Alt annet er støy.

    Det betyr ikke at offentlig sektor skal holde tilbake informasjon. Men må absolutt alt ligge på nettstedet? Bryter vi informasjonsplikten ved å henvise noen brukere til telefon? For hver eneste artikkel du publiserer, blir alt vanskeligere å finne. Både gjennom søk og navigasjon. Når vi pøser på med informasjon med lav eller ingen interesse, blir den viktige informasjonen, de viktigste bruksoppgavene, begravd. Du prøver å tilfredsstille alle, men ender opp med ikke å tilfredsstille noen. Slik lager du et unyttig nettsted. Slik genererer du enda flere telefoner.

    Hvem bestemmer hva som er de viktigste bruksoppgavene. En webmaster? Nei. Ordføreren? Neppe. Brukerne av nettstedet? Ja, hvem ellers? Vi bruker denne metodikken:

    http://www.customercarewords.com/how-it-works.html

    Jeg tror på den lange halen. Men Chris Anderson utformet teorien etter studier av produktnettsteder som Amazon og iTunes. Disse nettstedene kan tjene penger på lavvolumprodukter, fordi:

    ”Inventory storage and distribution costs are insignificant.”

    Det koster iTunes marginalt å legge til et ekstra album. Selger albumet 20 eksemplarer til 10 dollar i året, er fortjenesten 200 dollar. Med veldig mange lavvolumprodukter i porteføljen blir fortjenesten i sum pen. Det er dette Anderson sikter til når han skriver ”why the future of business is selling less of more”.

    Ser du et problem med å overføre denne teorien til innhold? Er oppbevaring av innhold gratis? Nei, oppbevaring av innhold er svinedyrt. Det skal oppdateres, foredles og pleies hver dag. Innhold er ferskvare. The Beatles er The Beatles. Hamsun er Hamsun. I dag og om 10 år.

    Tror du en kommune har ressurser til å pleie 10.000 sider? Jeg tviler. Min erfaring tilsier at innholdet råtner på rot. Resultatet er utdatert informasjon som i verste fall kan villede brukerne til å ta valg på feil grunnlag.

    Hvis du har ressursene, er det god økonomi? Nei, det er det ofte betydelig mer kostnadseffektivt å tilby lavvolumsinformasjon over telefonen enn å vedlikeholde 10.000 sider som svært sjelden blir etterspurt.

    Et annet aspekt ved den lange halen er at tilgangen får du gjennom søk (og ulike filtre). Det er signifikant enklere å bruke søk når vi er ute etter konkrete produkter enn når vi jakter på mer abstrakt informasjon. Det siste har ikke nødvendigvis en entydig betegnelse. Derfor ser vi at brukerne foretrekker navigasjon fremfor søk.

    Som Eric Schaffer sier: ”although search engines may become more usable, it is highly unlikely that they will become the primary means of navigation”. Mer her: http://www.humanfactors.com/downloads/jan05.asp

    Mens vi snakker om søk: Hva er hemmeligheten bak suksessen til Google? Page rank, ikke sant? Når et nettsted A linker til nettsted B tolkes dette som en stemme på nettsted B. Slik klarer Google å løfte frem det mest relevante innholdet. Denne stemmegivningen kan ikke realiseres på et internt nettstedssøk. En av forklaringene på at nettstedssøk fungerer dårlig.

    Til slutt noen få ord om utdatert informasjon og generisk lavvoluminnhold (som for eksempel postjournal). Ha det gjerne på nettstedet, men flytt det ut av den bærende informasjonsarkitekturen og gjør det usynlig for søk – både fra nettstedssøket og eksterne søkemotorer. La brukerne finne det gjennom en egen søkefunksjon. Den vil neppe bli mye brukt, men greit nok. Noen kan jo i teorien være interessert …

    Vi fortsetter live, Svein. Trondheim kommune undersøker muligheten for at vi kan paneldebattere på nyåret. Gleder meg:)

  7. Det Eirik sa ;-)

    La oss ta den parkeringsordninga for funksjonhemma som du nevner. Faktum i kommune-Norge i dag er at slik informasjon gjerne foreligg på eit eller fleire av desse formata:
    * som generelt, uleseleg svada fra nasjonalt tjenestekatalog, presentert ute av kontekst og i praksis ubrukeleg for målgruppa
    * som utdaterte nyheiter publisert i 2001, dvs for to reguleringsplanar sidan
    * som politiske diskusjonar i gamle PDF-møteprotokollar
    * som duplisert informasjon på tvers 10 bydelar med *svært* ulik kvalitet

    Uansett kva versjon av desse dokumentene ein funksjonshemma innbyggar måtte slumpe over, er sannsynligheita svært stor for at informasjonen er utdatert, feil eller berre rett og slett ubrukeleg.

    Verdas beste søkemotor hjelper dessverre ingen ting hvis innhaldet suger. Og det gjer det diverre alt for ofte, fordi folk lever under vrangforestillinga om at det er gratis å publisere og lagre informasjon.

    Det er *ikkje* gratis å utvikle, publisere, vedlikehalde og oppdatere kvalitetsinformasjon.

    PS! Alltid hyggeleg å diskutere med deg, Svein, men her tar du nok feil. Men du skal ha takk for debatt-utspelet ;-)

  8. Absolutt interessant diskusjon som absolutt bør vidareførast til andre kanalar.

    Argumenta mine om offentleg sektor og rettar og plikter meiner eg dei viktigaste – diskusjonen starta trass alt innafor ramma av offentlege nettstader. Eg trur offentleg sektor med tida blir pressa til å redusera fleirkanals-tilbodet og stola meir og meir på nettet. Difor kan dei ikkje vera selektive med kva som finst der. Men dei kan sjølvsagt vera selektive med kvaliteten, og eg er ikkje talsmann for dårleg kvalitet. Men det meiner eg er ein annan diskusjon.

    I diskusjonen om nettet som i praksis har uendeleg lagringskapasitet, vil eg nemna David Weinberger og hans tre ordenar for organisering av informasjon:

    1. orden er den fysiske ordninga, tingen sjølv. Her er det berre ein mulegheit – du kan plassera ein fysisk ting berre ein plass

    2. orden innfører metadata som tilleggsorganisering. Då skil me organiseringsprinsippet frå den fysiske organiseringa og oppnår også større kapasitet (jfr. kartotekkort i biblioteka), men framleis er det fysiske avgrensingar

    3. orden er informasjon på nettet og i praksis uendeleg lagringsplass. Her smeltar metadata og data saman igjen slik at alle data i prinsippet også blir metadata (søkemotorar er det beste eksempelet).

    Eg meiner tenkinga til Eirik og Are er for opphengt i den fysiske verda sine avgrensingar.

    Ein kommentar til postliste-eksempelet: Det kan vera gode grunnar (personvern) til å ikkje gjera dette innhaldet så tilgengeleg som anna innhald, men det let eg liggja her. Frå eit gjenfinningssynspunkt ser eg ingen grunn til å skjula postlistene eller la dei operera i eit eige system. Dersom innhaldet i postlister blir kategorisert som postliste el. liknande, vil det vera enkelt å filtrera ut ved søk. Og om det blir gjort med annan informasjon også på ein god måte, la oss seia v.hj. av emnekart, er ein kommen langt i å gjera informasjon lettare tilgjengeleg.

    Det siste punktet fører meg inn på eit anna ankepunkt: Eg meiner informasjonsarkitektar tek altfor lett på den viktige jobben med informasjonsstruktur og at mykje av elendigheita rundt om også er eit resultat av dårleg IA.
    Ja, det var i grunnen godt å få sagt det ;-)

  9. Problemet er i mange tilfeller ikke mengden innhold, men at mye av det som ligger der er utdatert. Forsøk på å finne tømmekalender for søppel i Bergen (BIR) resulterer i treff fra 2006 og 2008. At all informasjon kan finnes med Google er en sannhet med modifikasjoner. All informasjon kan finnes, men det er ikke sikert at den informasjone du trenger er den som google mener det er verdt å presentere for deg.
    Nytter ikke å opprette siden bir.no/tommekalender når alle andre sider på nettstedet og de enkelte kommunene linker direkte til PDF filen for det enkelte året. Ambient findability av Peter Morville, http://findability.org gir mye god info for de som jobber med publisering.

    Andreas

  10. @Svein Ølnes “Eg trur offentleg sektor med tida blir pressa til å redusera fleirkanals-tilbodet og stola meir og meir på nettet.” Mulig det. I så fall må de være villige til å sette av ressurser. Mye ressurser. Har norske kommuner det? Jeg holder fast på at godt innhold er svinedyrt.

    Ellers deler jeg ikke din teknologioptimisme ang metadata osv.

    Historien vil dømme oss. Kan hende jeg tar feil. Men jeg tror ikke det. Fortsetter som sagt gjerne debatten live:)

    @Andreas Enig. Men er det ikke sammenheng mellom mye innhold og utdatert innhold? Min diagnose er at vi har for mye innhold til at vi klarer å holde det oppdatert.

    Tror vi ennå ikke har forstått nettinnhold. I motsetning til papir lever innholdet vi publiserer i cyberspace potensielt i evig tid. Det spøker i søkeresultater, linker og menyer. Derfor må vi holde det oppdatert.

  11. Det verste jeg vet er nettsteder uten kontaktinfo. Det nestverste jeg vet er nettsteder med utdatert info. Det tredje verste jeg vet er når jeg må lete og klikke meg rundt for å finne det jeg er ute etter på et nettsted og så ikke greier å finne det mest opplagte.
    Et eksempel: For et par uker siden gikk jeg til arbeidstilsynets nye nettsider http://www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=208210 for å finne handoutbilde av en ansatt. De hadde samlet mange fine portretter av ledere og mellomledere, men det sto ikke et eneste navn på hvem som var hvem. Det er jo totalt bortkastet!
    Resultatet var at jeg ringte til infoavdelingen og sa fra. Men det er ennå ikke fikset.
    Selv er jeg redaktør for et nettsted, http://www.frifagbevegelse.no/ , som leverer løpende nyheter fra arbeidslivet. Vi fungerer som en helt vanlig dagsavis på nettet. Vi produserer årlig omkring 3.000 nyhetsartikler.
    Men det er ikke der vi er synlige på Google. Og 30 prosent av vår trafikk kommer fra Google
    Søker du på ord som tariff og lønn, så havner vi på 5.-6.plass på treffene. Og de peker til nyttestoffet vårt, altså
    nyttige veier videre og spesialkunnskap om partene i arbeidslivet, gangen i tariffoppgjørene, begrepsapparat etc.
    Vi prøver å holde dette nytteinnholdet på et nivå vi greier å holde i hevd, at det ikke er lenkeråte, at det er oppdatert med siste utvikling i sakene, at alt er relevant etc.
    Men det er arbeidsintensivt, og vi må hele tiden spørre oss om vi får til det vi gir oss fore. Dette nyttestoffet hos oss er blitt omtalt som en av Norges best bevarte hemmeligheter. Det var ment som en kompliment til innholdet, men det motsatte til hvordan vi viser det fram.
    Og det er vår stadige utfordring.
    Hvordan vi bør stable forsida vår slik at leserne også finner dette nytteinnholdet i flommen av nyheter.

  12. Sjekk besøksstatistikken. Sannsynligvis besøker brukerne nettstedet betydelig sjeldnere enn dere liker å tro. På liknende nettsteder jeg har studert, besøker 7 av 10 brukere nettstedet sjeldnere enn 1 gang i året. I praksis betyr det at de ikke får med seg nyhetene.

    Mitt råd er: Reformuler konseptet til nettstedet. Fokuser mye mindre på nyheter, og mye mer på nytte. Da vil dere lykkes;)

    Eksempler på nettsteder som fokuserer mer på nytte enn nyheter:

    http://www.spk.no
    http://www.akershus.no
    http://trondheim.kommune.no

  13. På intranettverksfesten var det ei som spurde om kor mykje av innhaldet ein burde ta ein kvalitetsgjennomgang av. (“Kor langt ned i menyen”) Så svarte Eirik “Alt”. Det er eg utruleg einig i.

    Om ein ikkje har ressursar til å vedlikehalde delar av innhaldet og om det i tillegg ikkje er nokon som har ansvar for det, så må det vekk.

    Ironisk nok ligg innlegget også her: http://nettskriving.no/-/bulletin/show/509229_vi-drukner-i-innhold (mogeleg finurleg krysspublisering eg ikkje har fått med meg)

  14. Jess, sånn er det:) Uten kontroll, få det vekk. Ingen har kontroll, alle må ha kontroll. En trist diagnose.

    Et annet poeng: Sidene, informasjonen og funksjonaliteten et stykke ned i strukturen er gjerne det viktigste for brukeren. Selv endestasjonen. Vi kaller det kjernesider. Ironisk nok bruker vi ofte mye mer tid på forside og navigasjon frem mot målet, enn selve målet – kjernesiden.

    iallenkelhet.no vs nettskriving.no: Etter at vi var så heldige å få Ove Dalen ombord, sitter vi med to blogger. Siden dette handlet om innhold, la jeg det ut begge steder. Var det #fail?:)

    Har du ideer om hvordan de to bloggene bør spille sammen? I så fall setter vi stor pris på innspill.

  15. Pingback: → Bokmål må dø | IAllenkelhet
  16. Pingback: → Slik unngår du jo-jo-slanking av nettstedet ditt | IAllenkelhet
  17. Pingback: → 7 grunner til at vi snubler med innholdet vårt | IAllenkelhet
  18. Pingback: → Navigasjon: 5 myter og 1 paradigmeskifte | IAllenkelhet

Skriv en kommentar

  • *

XHTML: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>