Navigasjon: 5 myter og 1 paradigmeskifte 23

Debatt-innlegget med ovanståande tittel forårsaka ein ganske heftig debatt på Kjøkkenfesten for ei tid tilbake.

Men fleire av debattantane på Kjøkkenfesten var ikkje til stades på Dataforeningens kveldsmøte 20. januar, og mange falt kanskje av i diskusjonen etterpå.

Derfor følger her ein gjennomgang av hovedpoenga mine, under parolen betre seint enn aldri.

Bakgrunn

Eg har titulert meg sjølv informasjonsarkitekt sidan 1997, og har dermed jobba ganske mykje med navigasjon, menyar, søk og innhald dei siste åra.

Inntil for nokre år sidan har eg innbilt meg at noko av det viktigaste ein informasjonsarkitekt gjer er å lage informasjonsstrukturar og utforme global og lokal navigasjon — eller menyar om du vil.

Denne forestillinga har resultert i lett absurde sider som denne hos norge.no:

Arbeidstaker-sida på norge.no er eit ganske tungt tilfelle tilfelle av navigasjonsoverlast. Innhaldet er skvist saman til eit knøttlite felt i midten.

Navigasjonsoverlast

Med navigasjonsoverlast meiner eg enkelt sagt at innhaldet druknar i navigasjon.

Det finst ganske mange fleire dømer der ute, m.a. denne tilfeldig utvalgte fra regjeringen.no eller denne perla fra de nye sidene til BI:

På BI sin side om "kurs og aktiviteter" tvingar ein først brukaren til å skrolle under bretten for å finne innhaldet, for så å bruke innhaldsfeltet til å forklare menyen og høgrespalten.

Alle nettstader er ikkje like ille, men ting tyder på at noko er grunnleggande gale.

Problemet

Eg trur mykje av problemet er at navigasjon, menyar og struktur har fått ufortent stor oppmerksomheit i forhold til innhald og bruksoppgåver.

Kall det gjerne strukturonani — og det er vi informasjonsarkitektar som er hovedskuldige.

Eit ibuande problem ved all strukturering og klassifisering er nemlig av vi ofte må innføre kunstige mellomnivåer for å få strukturen til å “gå opp”.

Dette kan igjen føre til eit kunstig behov for å “fylle ut” strukturen med informasjon, ofte på bekostnig av kva som faktisk står på sidene.

Dermed blir det fleire sider, djupare strukturar, større menyar og fleire relaterte lenker enn det er behov for — eller navigasjonsoverlast om du vil:

Navigasjonsoverlast på gamle telenor.no.

Innhaldsfeltet blir i tillegg krympa inn til ein smal stripe i midten, i skvis mellom menyar og relaterte lenker.

Resultatet

Folk kjem til nettstaden vår for innhald, men vi møter dei med menyar.

Innhaldsprodusentar blir redusert til å “fylle ut” strukturen med informasjon, og dermed veks nettstaden vidare ukontrollert.

Samstundes viser både teori og erfaring at gjenfinning og navigasjon blir mange gangar vanskelegare jo meir informasjon ein må navigere i.

Dermed aukar misnøya blant brukarane — heilt til ein må inn og redesigne og restrukturere informasjon og navigasjon.

Utan ein dermed løyser det underliggande problemet.

Så kvifor skjer dette?

Eg trur årsakene kan sporast til 5 utbredte myter rundt navigasjon:

Myte 1: Størrelse

Vi trur at store organisasjonar må ha store nettstader.

Argumentasjon som understøtter dette er typisk slik:

Dermed får store organisasjonar (og mindre også) får langt større nettstader enn nødvendig.

Myten kviler imidlertid på ein del feilaktige forutsetningar.

Du tilfredsstiller ikkje fleire målgrupper ved å pøse på med meir informasjon. Sjansen er stor for at du øydelegger for alle målgrupper. Fordi gjenfinning av viktig informasjon blir mange gangar vanskelegare jo meir informasjon ein må navigere i.

Ingen har behov for informasjon. Folk treng svar på spørsmål og hjelp til å løyse oppgåver. Meir informasjon løyser som oftast ikkje det problemet.

Interne behov må aldri få skugge for brukarane sine behov eller strategiske mål for verksemda. Ellers er ein på ville vegar med nettsatsninga.

Informasjonsplikt er ikkje det same som informasjonstvang. Informasjonsplikt kan løysast på andre måtar enn å stappe nettstaden full av informasjon folk ikkje finn likevel.

Og “innhaldstung nettstad” leser eg først og fremst som ein innrømmelse av at “vi maktar ikkje å ta ansvar for og prioritere innhaldet vårt”.

Ytterste konsekvens av denne myten er tilfellet Microsoft.com, der 3 millionar av 10 miliionar sider aldri hadde vært besøkt av ein levande sjel bortsett frå vedkomande som lagde den (og knapt nok det).

Vi veit dessutan at det nyttar å slanke nettstaden, også for store organisasjonar. Telenor (privatdelen) gjekk t.d. frå vel 2000 til knapt 400 sider, med auka kundetilfredshet og auka sal som resultat.

Myte 2: Kryssnavigasjon

Vi “trur” at folk i utstrakt grad kryssnavigerer nettstedet fra hovedseksjon til hovedseksjon. “Tenk hvis nokon som er inne på Mobilt bredbånd-sida plutselig får lyst på fasttelefon”.

Eg meiner dette også er ein feilslutning.

Det er i all hovedsak prosjektteamet og andre interessentar i avsendarorganisasjonen som kryssnavigerer på denne kunstige måten.

Og i tillegg gir vi som oftast testpersonar i brukartestar kryssnavigasjonsopgaver som ikkje er naturlige.

Men i praksis har brukaren fullt fokus på den eine oppgava dei vil utføre, det eine spørsmålet dei vil ha svar på.

Idealet fra ein brukarståstad er å kome rett fra Google eller forsida og direkte til ei kjerneside som gir svar på bruksoppgava.

Tenker ein slik er det relativt enkelt å tenke seg til kva slags kryssnavigasjon som er nødvendig, og plassere tydelege lenker og handlingsdrivarar til dette i innhaldsfeltet.

Hvis saken er at folk har behov for både mobilt breidband og fasttelefon, så bør dette presenterast som eit tydeleg pakketilbud i innhaldsfeltet.

Og ikkje nødvendigvis i ein meny eller som “relaterte lenker” som ingen ser allikevel.

Myte 3: Konsistens

Vi innbiller oss at eit konsistent globalt navigasjonssystem, gjerne med gjensidig utelukkande kategoriar, er ein av dei viktigaste suksessfaktorane for ein nettstad.

Typisk argumentasjon for dette:

Eg trur denne tankegangen leiar oss på ville vegar.

Brukarane blir ikkje nødvendigvis forvirra av inkonsistent navigasjon, ref. myten om kryssnavigasjon.

At enkelte kjernesider har ein annan, meir tilpassa navigasjon enn andre sider, bekymrer stort sett ingen bortsett frå prosjektteamet og designaren.

Folk forventar først og fremst å få svar på spørsmålet sitt — i innhaldsfeltet.

Og det er mulig det ser bra ut med faste menyar. Men det er vel først og fremst latskap å designe ein fast sidemal for alle sider utan å ta hensyn til innhaldet? Det er fullt mulig å få det til å sjå bra ut utan for mange fast plasserte menyelement.

Fra ein brukarståstad er nemlig lokal optimalisering (kjernesida og handlingsdrivarar på denne) langt viktigare enn global optimalisering (konsistent navigasjon).

Eller sagt på ein annan måte: q>Vegen til helvete er brolagt med gode intensjonar og konsistente hierarkier i informasjonsstrukturen.

I beste fall er konsistens eit av dei minst viktige aspekta ved godt web-innhald.

Myte 4: Den lange halen

Mange meiner at Chris Anderson sin Long tail-teori også er gyldig for web-innhald.

Typisk argumentasjon:

Hovudproblemet med denne tankegangen er at det ikkje er gratis å publisere og vedlikehalde godt web-innhald som svarer på bruksoppgåver og forretningsmål.

Tvertimot er det veldig dyrt, både for innholdseigar å vedlikehalde informasjonen, og for brukaren som må forholde seg til utdatert og feilaktig informasjon.

Konsekvensen av long tail-tankegangen for nettstader er også at behovet for hierarkiske informasjonsstrukturar, relaterte lenker og meiningslaus sirkelnavigasjon gjennom emnekart aukar i takt med informasjonsomfanget.

Sjekk ellers diskusjonen under denne posten fra iallenkelhet for meir om dette temaet.

Myte 5: Menyar er brukarvennlege

Vi legg til grunn at menyar og strukturar i seg sjølv er brukarvennlige.

Problemet er berre at ingen kjem til nettstaden din for å navigere.

Eller for å sitere Alan Cooper: “Actually [users would] be happy if there were no navigation at all.”

Folk kjem for å få svar på spørsmål og løyse bruksoppgaver.

Faktisk står navigasjonen svært ofte i vegen for gode brukaropplevingar.

For å sitere Gerry McGovern: “No other single factor causes greater customer frustration and dissatisfaction than confusing menus and links.”

Hovudproblemet med både søk og navigasjon er nemlig at folk ikkje finn innhaldet dei er på jakt etter i havet av informasjon.

Vi i Netlife Research har gjennomført eit hundretals eyetracking-testar  der vi følger øyebevegelsane til testpersonar på skjermen.

Eit funn på tvers av testar dei siste åra er at folk konsekvent har fokus i innhaldsfeltet av sida.

Først når innhaldet og lenkene i innhaldsfeltet ikkje fungerer, søker blikket mot menyar.

Menyar er med andre ord ein fallback-mekanisme for innhald som feiler.

Med andre ord: Hvis vi fiksar innhaldet og prioriterer handlingsdrivarar i innhaldsfeltet, så løyser vi “navigasjonsproblemet” med det same.

Og det er langt viktigare for brukaropplevinga enn all verdens menyar og strukturar.

Paradigmeskiftet

Nettstader utforma etter det gamle paradigmet er typisk:

Det nye paradigmet bør derimot være:

Navigasjon er fortsatt nødvendig

Ok. Dette innlegget er spissformulert.

Budskapet er ikkje nødvendigvis revolusjonerande for alle, men eg trur nok det kan være det for ganske mange.

Eg snakkar primært om informasjonsnettstader og såkalte “innhaldstunge nettstader”.

Bildet blir litt annleis for t.d. nettbutikkar og andre nettstader med meir strukturerte informasjonsmengder.

Men bildet er ganske likt for nettaviser og tenestenettstader.

Både Dagbladet.no, vg.no og nrk.no har hatt suksess med å fjerne sin venstremeny, det samme kjem nye yr.no til å få.

Dnbnor.no og telenor.no har til og med tatt skrittet til å minimere toppmenyen. (Kanskje er det berre dei store, kjente merkevarene med etablerte forventningar som kan gjere dette.)

Alle desse nettstadane har framleis navigasjonssystemer og strukturar, bunnmenyar og godt organiserte lenker fra forsider og andre veivalgsider.

Så sjølvsagt har vi framleis behov for navigasjon.

Men navigasjon bør i langt større grad enn i dag foregå gjennom prioriterte handlingsdrivarar i innhaldsfeltet, og i mindre grad gjennom globale navigasjonssystemer.

Ellers blir både menyar, strukturar og relaterte lenker berre ei sovepute for dårleg innhald.