Sømløs integrering, flygende griser 25

Når alle store, offentlige IT-prosjekter blir “dyrere enn først antatt”, må noen slutte å anta så optimistisk. Eller slutte å ljuge.

Noen ganger bare lukker jeg øynene og håper at hva-det-nå-er snart går over. For eksempel når IT-folk begynner å tegne sånne vertikale rør som skal se ut som databaser, og piler i alle retninger og trebokstavsforkortelser nok til et helt univers, bare for å forklare for meg hvordan infrastrukturen egentlig ser ut og hva det er som gjør at det jeg nettopp prøvde å bestille er helt umulig å få til.

For det er sånn det foregår, ikke sant. Man får en idé. Man får med seg folk på ideen. Man går til IT, som sier de skal tenke på hvordan det kan løses, og de første gangene tror man på dem.

Så går det noen uker, og ingenting skjer, også spør man IT om de har fått tenkt på det. Det har de selvfølgelig ikke, og dessuten kan jeg ikke bare komme her, det må jo meldes inn som en change request eller en ny sak i Jira eller et eller annet sånt. Så gjør jeg dette, slett ikke uten å protestere, og SÅ blir saken liggende en stund i en eller annen mystisk kø, og så begynner de jeg fikk med meg på ideen, sjefen min og sånn, å lure på hvordan det egentlig går og hvor det blir av, dette lure jeg snakket om at vi burde lage.

Da maser jeg på IT, og så maser jeg mer, og SÅ blir saken avvist, og da GÅR jeg på mine BEN hele veien til IT-avdelingen to etasjer ned, nå er det alvor, nå nøyer jeg meg ikke lenger med å sende epost og epost med kopi til sjefen og epost med kopi til alle jeg vet om, nå går jeg i svart forbrukermodus og forlanger å få SNAKKE med noen og få en FORKLARING.

Men han ene fyren på IT som skjønner seg på akkurat dette, er ikke på jobben akkurat idag. Han er innleid konsulent, alle bare tror han jobber her siden han har vært her siden regjerningen Nygaardsvold, og akkurat idag er han hos konsulentselskapet han egentlig får lønn fra og gjør hva det enn er konsulenter gjør når de ikke jobber hos kundene sine. Jeg får heller komme tilbake dagen etter, sier de, men det gjør jeg ikke, for da er jeg ikke så sint lenger.

Orakler og indianere

Men etter en ukes tid får jeg kjeft av sjefen for at dette går så tregt, så da marsjerer jeg nok en gang ned til IT og FORLANGER å få en FORKLARING, og da er han fyren på plass igjen. Han har ikke “fått sett” på saken, men han tar meg likevel med inn på et møterom og sier at det er umulig å gjøre det jeg foreslår, fordi – og så kommer en lang forklaring jeg ikke forstår, som vanligvis minimum inneholder ord som proxy, SOA, IAM, SSL, java og selvfølgelig server, og kanskje er det noe med Apache også (prosjekter er alltid kulere med Apache enn uten, bare fordi det alltid føles som livet trenger flere indianere og / eller flere kule sykler).

Noen ganger sier de “oracle”, og det henger på greip, for orakelet i Delfi den gangen var også en sånn greie som sa mystiske ting som kanskje var klokt, men det fikk ingen tak i fordi alt ble servert som rare gåter. Og når jeg SÅ sier at “du, jeg skjønner ikke en dritt her, jeg”, da tegner de. Først en flat runding og så en flat runding til litt over den første, og så streker imellom, så det ser ut som et slags rør. Og da pleier jeg altså å lukke øynene og vente til det går over. Men det lar de meg jo ikke slippe unna med, selvfølgelig. Jeg SKAL forstå dette, synes de, så de tegner og tegner. Noen ganger ganske hardt, egentlig.

Til slutt, når jeg endelig har “forstått” problemet, hender det at jeg foreslår en løsning. Sånn “men du, i all ydmykhet, jeg har jo ikke greie på disse tingene, men kunne vi ha ordnet med noe automagi sånn at det kallet fra den greia der til det røret der skjer på en måte som gjør at brukeren ikke må vente så lenge på responsen fordi at det kallet kanskje liksom deles opp i flere biter istedenfor at alt skjer på en gang eller noe sånt?”.

Da ser det alltid ut som om de mister litt av livsgnisten, disse semiinterne IT-guruene. Men så tar de seg sammen, forklarer meg at ideen er aldeles strålende, det er bare et ørlite men, og det er at de venter på en ny cahceproxyting som skal sørge for SSL-sertifikatkontroll og den tingen har de bestilt fra leverandøren som kanskje er Oracle eller Sun, hvis de fortsatt finnes, men siden samme leverandør egentlig har sluttet å drive support på akkurat den installasjonen vi har av akkurat dette produktet, så kan det hende at det dessverre er dønn pukka umulig uansett.

Jeg går til en ekstern leverandør, som sier de kan lage det jeg vil ha. De lager noe, og så må DE snakke med IT om hvordan dette kan integreres med det vi allerede har. Og det kan det selvfølgelig ikke, så vi må lage et skall eller skin eller topplag eller hva man vil kalle det, som har til oppgave å gi brukeren en illusjon om at noe er blitt enklere enn før, mens faktum er at alt er akkurat likt, det går like sakte og er like ustabilt og alt, det bare ser ørlite grann bedre ut. Også er infrastrukturen blitt litt mer kompleks, da. Og IT hater meg mer enn før.

Ja takk, alle deler

For de har ikke noen enkel oppgave, stakkar. Ikke enkel i det hele tatt. Det som er både skremmende og fascinerende med å jobbe med IT-utvikling, kanskje særlig i offentlig sektor, er å oppdage hvor hinsides KOMPLISERT alt er. Med én gang man skal ha noen IT-greier til å gjøre noe lurt sammen med noen andre IT-greier, har man å gjøre med en vanskelighetsgradskala som går fra “kjempekrevende” via “nesten umulig” til “utenkelig”.

Det er jo ikke som om man bare kan kjøpe ting og trykke på play her. Problemet er at de som SELGER de store IT-løsningene later som det er akkurat det man kan. De fleste i bransjen har jo nok erfaring til å vite bedre, men noen av de som er yngst og nyest TROR kanskje at det finnes noe sånt som “sømløs og smidig integrering”.

(Beskjed til dere: Det gjør det altså ikke. Det er bare marketingbuzz, det er IT-bransjens svar på clinomyn med polynam som gir deg skinnende hvite tenner på et øyeblikk.)

Men softwarebransjens salgs- og markedsfolk har gjennom mange år utviklet en måte å kommunisere til kundene på som gjør at alt HØRES nettopp slik ut. Som om det bare er å trykke på play. Kundene vet at det er ljug. Selgerne vet det er ljug. Sluttbrukerne vet det er ljug. Utviklerne vet i ALLE fall at det er ljug. Og likevel finnes det begreper som “hyllevare”. Skal vi lage noe selv, skal vi få det skreddersydd eller skal vi kjøpe hyllevare? Akkurat det er en diskusjon jeg har overhørt mange ganger og vært med på noen ganger. Og gir du en innkjøper eller en litt for høy sjef akkurat de tre valgene, så velger han nesten alltid hyllevaren, og så ender det hele opp med den verst tenkelige utgaven av “ja takk, begge deler pluss litt fra den første”.

Skreddersydd hyllevare eller hjemmelagd askebeger?

For det er klart man ikke vil at alt skal lages selv. Å lage noe selv høres ut som et litt sånn halvveis vellykket gjør det selv-prosjekt med et litt sånn halvfarlig elektrisk opplegg som resultat, eller for å gå helt tilbake til skoletiden, et sløydprosjekt som kanskje ikke egentlig ble helt ferdig, eller en keramikkvase som begynte bra men endte som et slags askebeger. Sånn sitter de og assosierer når lage selv-alternativet blir foreslått. Og ikke nok med det. De vet jo ikke HVEM som er denne eller disse selv som skal lage.

Den eneste de kommer på av IT-folk akkurat nå, er han fyren som alltid går i sandaler med sokker i på jobben, og drikker kaffe fra en kopp som har en annen farge og er større enn alle koppene med firmalogo på, og som dessuten har langt hår enda han er over femti, og som av og til virker litt, ja, uvasket. De tenker på ham, og de tenker på hvordan HANS keramikkvase som endte som et slags askebeger sikkert ser ut, og så blir de dypt skeptiske.

Skreddersøm-alternativet derimot. Der er de mer ambivalente. Skreddersøm er jo dyrt. Innkjøpere vil ALDRI ha skreddersøm. Men sjefer, vøtt. Sjefer er noen jålebukker. De ser for seg en velsittende dress av en IT-løsning og tenker at ja, jo, det kan jo være verdt pengene. Men så er det det at han fyren med sandalene antagelig må være med på skreddersyingen, da. Og at man nødig vil være avhengig av konsulenter for resten av livsløpet sitt. Og alt det der. Så hyllevare.

Hyllevare. Det er bare å gå i butikken, plukke ut av hylla, betale en fast og forutsigbar pris, og så gå hjem og begynne å bruke produktet så snart man har fått det ut av emballasjen og har fått kastet bruksanvisningen. Enkelt. Og billig, dessuten. Tror sjefene og innkjøperne, og det er nå engang de som skal bestemme. Ofte helt selv.

Så kommer de hjem igjen, da, med hyllevaren sin. Men da kan han langhårede sandalmannen fortelle at denne her lar seg jo ikke implementere sånn i en håndvending. Hvis den skal integreres i den eksisterende infrastrukturen, kreves det både skreddersøm og at de må lage noe selv. Og så tegner han opp vertikale rør og massevis av piler, og så blir alt mørkt. Sømløs integrering er en fin drøm. Virkelighetens IT-infrastrukturer spiser fine drømmer til frokost.

Hvis IT-markedsførere skulle solgt en bil til noen som hadde et transportbehov og aldri hadde kjørt bil før, ville de beskrevet en bilmodellen de skulle selge som “en helhetlig, konsistent opplevelse av problemfri kjøring under alle forhold, alt du gjør er å sette deg inn, trykke på start, og lene deg tilbake mens du nyter turen”. Uten å nevne at akkurat dette med å kjøre bil er litt vrient frem til man har lært det, og at det egentlig trengs ganske mye opplæring før man i det hele tatt kan kjøre noe sted. Og at norske kjøreforhold kan påvirke den helhetlige, konsistente opplevelsen av problemfri kjøring ganske mye, og at hvis du har tenkt å ha med deg BARN i bilen, kan du bare GLEMME det der med å NYTE turen.

Husk at inni skyen der er himmelen alltid … grå

Men hadde de sagt det, hadde de jo kanskje ikke fått solgt så mange biler. Eller IT-løsninger. Derfor alle solskinnsløgnene. Som “sømløs integrering”. “Synergieffekter på tvers” av organisasjonen. “Oppetidsgarantier”. Eller ta nå denne skyen. Alle skal jo drive med sky nå. Og sky er kjempebra det. Man må bare huske på at en typisk sky IKKE er sånn som på alle bildene som noensinne er blitt brukt i en powerpointpresentasjon om skyen. Der er det sol og blå himmel, og på himmelen svever en enslig, kritthvit sky så lett, så lett. Den er så vakker. Det ser så hyggelig ut å lagre ting der. Men. Når det kommer en til sky, og enda en, og enda en, da begynner skyen å ligne på en mye vanligere form for sky. Den gråsorte, tunge skyen som henger over oss alle og gjør livet kaldt og vått. Jeg sier ikke at det er dumt å satse på skyen, altså. Jeg bare minner om at det er OVER skyene himmelen alltid er blå. INNI skyene, derimot, er det mye turbulens og mye dårlig vær.

Med dette mener jeg egentlig bare at verden ikke blir bedre av seg selv. Det kommer alltid en neste versjon, der alt skal bli bra. Alltid en oppgradering, eller en service pack, eller en ny og bedre måte å gjøre alt mulig på, eller et annet sted å lagre det. Som en sky. Men så lenge vi lever kommer sømløs, smertefri og konsistent til å være en utopi, og det eneste vi oppnår med å håpe for mye er å bli skuffet og frustrerte. Og til slutt sitter vi der. Med sokker i sandalene og litt langt hår enda vi er over femti, og er bitre, vriene IT-driftere, som er mest interesserte i å holde stolen varm og heve høyest mulig vederlag for oppmøte.

Vi må slutte å late som om digitalisering av offentlig sektor, eller for den saks skyld av hele samfunnet, er lett. Det er ikke det. Og det er ikke bare fordi infrastruktur og systemarkitektur og slikt alltid er mer komplekst enn man tror. Det finnes en faktor til, som nesten alltid undervurderes, og kanskje aldri kan vektlegges tungt nok: Folk.

Ta nå for eksempel deler av IT-bransjens aller verste fiende: Brukeren. En selvopptatt, ukyndig person med seige fingre og latterlig lav frustrasjonsterskel, som synes at alt med data skal være sånn som word. Bare at lettere, sånn som det var før, da han clipper-figuren var der.

Folk – verdens vanskeligste gjeng

Disse vertikale rørene med piler til rundinger og firkanter, krydret med tbfer og servert på en seng av generell tåkeprat, er jo egentlig et glansbilde, enda så fælt det ser ut. For en ting er brukerne, og at deres eksepsjonelt feilbarlige form for menneskelighet uansett til slutt vil ødelegge alt. Men hva enda mye verre er: Det er FOLK med i alle ledd av alle verdikjeder her. Folk er det verste som fins.

De som kommer opp med ideen til software sånn og sånn, DE er folk, så by default har ideen store hull og er ikke helt gjennomtenkt. De som får i oppdrag å omsette ideen i kode og etterhvert program, de er OGSÅ folk, jo, de er det, utviklere ER nesten som oss mennesker, bare at de ofte er mer innendørs. Og kanskje litt smartere. Men folk. Folk som har dårlige dager, som innimellom tar dårlige beslutninger. De som skal kontrollere at alt er bra, de er også folk. De kan aldri bli kritiske NOK, aldri huske å stille ALLE de riktige spørsmålene, aldri klare å kvalitetsSIKRE noe sånn helt. KvalitetsØKE ja. Sikre, nei. For ikke å snakke om de som selger og de som kjøper inn IT-løsninger. DE er folk, de. Jeg er ikke den som vil beskylde noen for noe, men hvis det hadde vært sånn at for eksempel menneskelige begrensninger og feil hadde vært sterkt overrepresentert i én bestemt gruppe av mennesker, og jeg ble tvunget til å gjette på hvilken gruppe, da hadde jeg gjettet på gruppen “folk som selger eller kjøper inn IT-løsninger”. Med utrolig kort betenkningstid.

De store, de aller største, IT-leverandørene, underdriver gjerne kompleksiteten i IT-prosjekter nokså voldsomt. Når alle store, offentlige IT-prosjekter blir “dyrere enn først antatt”, må noen slutte å anta så optimistisk. Det er VANSKELIG, dette her. Det finnes ikke noe sånt som hverken HYLLEVARE eller SKREDDERSØM. Sømløs, problemfri integrering har aldri skjedd. “Rask, smidig, trinnløst skalerbar” hvasomhelst går bare an i vakuum, og vi jobber aldri i vakuum. Vi må slutte å prate sånn. Som det er nå, skyter IT-bransjen seg i foten ved å kommunisere at alt ikke bare er mulig, det er til og med enkelt. Politikere tror på sånt, vet du, de skulle så INDERLIG ønske at det var sant, og de griper de halmstråene de kan få tak i. Og så blir de skikkelig skuffa når det viser seg at ikke NAV kan fornyes med noen enkle tastetrykk.

For det kan det ikke. Like lite som man reformerer trygdeetaten, sosialkontoret, aetat og alle de andre bare ved å kalle alt for NAV og gi dem en ny logo, like lite kan man effektivisere samme NAV gjennom å kaste penger på dem og be dem om å kjøpe noe datagreier.

Med “noen enkle tastetrykk” kan du sende en SMS. Bare det. Alt annet er mye, mye vanskeligere.

Eivind Lund

Flere artikler av Eivind CV

25 kommentarer

  1. Nå har du gjort utrolig mye tekst, så jeg har i god tradisjon bare skummet for å få med meg indrefilèten – og innrømmer å kanskje bare ha fått med meg mørbrad (ikke morrabrød) – men jeg tenker denne artikkelen må inn i Kommunal Rapport eller noe.

    Man kjøper hyllevare, og tilpasser organisasjonen til hyllevaren, der men ikke kan tilpasse hyllevaren til organisasjonen. Så kommer integrasjonen mot Agresso, mot DocuLive, mot alle de applikasjonene som ikke ble beskrevet i anbudsinnbydelsen, og så vinner et it-selskap på laveste pris, og gjør en formue på hva som er glemt i beskrivelsen.

    Eller man ser for seg at man ønsker en app på en pad, fordi man ikke ønsker å være “gammeldags” – og får et uhyre komplisert system som i siste instans produserer en PDF – noe man hadde i utgangspunktet på et clipboard, der man scannet inn rapporten via en kopimaskin, et system som er utrolig mye mer fleksibelt enn appen. Resultatet er noe tungvinte greier man er pålagt å bruke, fordi man har brukt så mye penger i utvikling, og samtidig kunne man ha holdt seg og sin organisasjon (og alle andre på industrområdet) med kulepenner og clipboards i generasjoner fremover.

    For ikke å snakke om at man mister noe av den menneskelige kontakten med andre folk når man går med nesa i en iPad, fremfor å notere underveis.

    Men… det er modig, viktig, sterkt og raust – hva du skriver her.

  2. Takk for fin kommentar, Arthur. Jeg utnevner den herved til denne altfor lange postens offisielle TLDR-versjon.

  3. Ikke bare treffende, men også hysterisk morsomt. Dette hadde blitt en bra stand up-opptreden på en hvilken som helst IT-konferanses kveldsmingleøl-sesjon :)

  4. Påstand: om bare ledelsen og innkjøper og sånne folk også hadde hatt noe programmeringserfaring kunne overskridelser vært unngått. Eller i alle fall vært litt mindre. Tre år med utdanning der man lærer om innovasjon og en gyllen fremtid er muligens ikke nok til å kunne forutse alle skjær i sjøen. Derfor: Lær kidsa koding! (Start en kodeklubb i dag! )

  5. Ola: Takk for det! Deler av dette har forsåvidt vært fremført på noe sånt allerede.
    Helge: Ja! Lær kidsa koding! (Men du. Kan du lære voksne koding på samme måte / nivå? (Jeg spør for en venn.))

  6. Ja. Bare ja.

  7. Glitrende analyse av dagens IT-virkelighet, Eivind.
    Slik har mange virksomheter utviklet seg etter at tjenester og prosesser har blitt håndkodet inn i IT-systemene gjennom mange 10-år, og gjennom skiftende regimer med reformer og nye regelverk. NAV er et godt eksempel, men de er ikke unike. Men det finnes neppe hyllevare med ferdige pensjonsreformer eller uførereformer. Man kan heller ikke bytte ut hele “skiten” hver gang politikere får gjennomslag for nye ideer. Så da sparkler og maler vi, og kanskje vi skifter en bordgang i ny og ne.
    ..og avhengigheten til orakler og indianere bare øker og øker.

  8. Takk.

    Jeg vet nå at om noen fra Netlife Research noen gang skal selge meg noe så skal jeg styre et par mil unna.

  9. Sophus: Takk. Gode tanker.
    Einar: Ok? Skjønner ikke helt hvorfor denne teksten får deg til å konkludere slik, vær gjerne litt mer konkret. Hvis det er min sterkt begrensede tekniske forståelse du reagerer på, så kan jeg forsikre deg om at de fleste av kollegene mine heldigvis er atskillig mer teknisk kompetente enn jeg.

  10. Helge: enig i at det hadde hjulpet med litt mer innsikt i utvikling men et par kritiske kommentarer:

    1) Jeg kjenner ikke så veldig mange utviklere som er flinke til å lage estimater på egen hånd for totalbudsjettet til et prosjekt, snarere tvert imot
    2) De med utviklingserfaring bør selvsagt være med på å lage konkurransegrunnlaget og ta ansvar for å vurdere svarene som kommer inn på den fronten. Hvis innkjøperne og lederne ikke har med folk med relevant bakgrunn for å lage konkurranser, vel, da er de rett og slett dårlige til jobben sin, uavhengig om de kan å kode eller ikke.

  11. Treffende skrevet og med en godt humør.

    Hvis flere bestillere tørr å spørre it folkene: hvorfor skal jeg ha det, hva koster det, kan det gjøres enklere og vennligst i oversett fremmed-ord. It-folk kan oversette hvis bestilleren krever det:)…

  12. Hysterisk morsom og treffende artikkel! Nailed it ;)

  13. Underholdende og meget bra skrevet – klokkerent treff ! Allerede delt internt :-)

  14. Eivind Lund: Gi denne lenken til din venn, det er en begynnelse.
    http://www.codecademy.com/

  15. Hehe, hysterisk bra.

    For mange år siden arbeidet jeg med å forbedre prosesser for estimering av programvareprosjekter i et stort selskap (de som kjenner meg klarer sikkert å gjette hvilket). Masse møter. Masse diskusjoner. Formularer, prosesser etc. Etter alt dette, og over ett år med forberedelser var det viktigste poenget likevel:

    DET VILLE VÆRT MYE BEDRE OM VI SLUTTET Å LYVE TIL HVERANDRE HVER GANG ET ESTIMAT SKAL GIS.

    (og etter å ha sagt omtrent det, med omtrent like store bokstaver, for ca. Nte gang sluttet jeg .-)

    For å klargjøre: Kravstillere burde slutte å lyve om at de vet hva de vil ha. Designere bør slutte å lyve om at de en gang for alle har funnet den beste løsningen. Kodere bør slutte å lyve om at de vet hvor lang tid det vil ta å implementere noe som helst. _ALLE_ bør slutte å lyve ved å legge på eller trekke fra sikkerhetsmarginer når de gir estimater for så å fremstille tallet de kommer frem til som et sikkert estimat.

  16. Åh, endelig noen som satte ord på galskapen! Det er håpløst og vi gir oss ikke… ;-)

  17. Til Lars M, du skriver at: “Jeg kjenner ikke så veldig mange utviklere som er flinke til å lage estimater på egen hånd for totalbudsjettet til et prosjekt, snarere tvert imot”

    Kan det være fordi konseptet “totalbudsjettet til et prosjekt” ikke er en veldig god idé, og noe som er umulig å lage på forhånd? :)

    Mvh,
    Thorbjørn

  18. Pingback: → uke 12 – Making Waves Blog
  19. Synes den var så god, at jeg tillod mig at dele den på LinkedIn, håber det er ok :-)

  20. Veldig bra skrevet! IT-løsninger er ikke noe som er bør være løsrevet fra “politikken” bak. Kanskje det burde vært flere samfunnsvitere og færre teknologer inne i bildet…

  21. Fantastisk! :-)

  22. Veldig god artikkel. Bare veldig synd det nok bare er leverandører som leser den – og ikke kunder :)

  23. Sømløst bra, hikstende tårer */*

  24. Takk! Bare elsket denne og lo godt mange ganger :-)

  25. Pingback: → Netlife Research på Medium — iAllenkelhet

Skriv en kommentar

  • *

XHTML: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>