Nå kan det bare gå én vei. Bortover. 0

(Dette manuset ble fremført på Sem og Stenersen Prokoms brukerkonferanse 14. mai 2014, og publiseres her i sin nesten uendelige helhet. TLDR trenger du ikke å tenke på engang, les noe annet i stedet.)

Vedr. forespørsel om forberedelse og fremføring av kåseri.

En henviser til forespørsel om forberedelse og fremføring av kåseri. Forespørselen er nå blitt behandlet, og vedtak er blitt truffet, med hjemmel i lov om forberedelse av kåseri, paragraf førtito, andre ledd, og forskrift om fremføring av skriftlig forberedt materiale, tredje kapittel, annet avsnitt, del to.

Vedtaket kan påklages i henhold til forskrift om klage på offentlige vedtak, såfremt klager er en person som kan eller mener å kunne godtgjøre at vedtaket vil medføre en betydelig ulempe. Klagen skal sendes statens kåseritilsyn, senest innen tre måneder etter at tilsynet er blitt opprettet. Eller aldri.

Velkommen til innledningen på dette kåseriet. Her får du vite mer om hva jeg skal snakke om og om hvorfor det og om hvor lang tid det vil ta. Du kan også finne interessant informasjon på bloggen min eller ved å ta kontakt via epost eller telefon. NB! Send aldri fra deg sensitive opplysninger på epost.

Og nå, på en ellers deilig onsdag, er det altså slik at mellom dere og konferansens slutt befinner det seg nå intet annet enn ørken. Helt til slutt skal det være oppsummering og avslutning, og vi vet alle hvor motivert man er for å delta på denslags etter to intense dager og for enkelte én fuktig aften på konferanse. Men før det, altså nå, skal jeg bruke opp en snau halvtime av deres liv, en snau halvtime dere aldri får tilbake igjen, på å fremføre et slags kåseri. Ingen vet hvorfor, det er bare slik det er blitt.

Jeg vet ikke om noen av dere har sittet i en arrangementskomité før, men det ER altså ikke så lett å få til helt topp program i to dager til ende, noen feilskjær MÅ man liksom innom, og dessuten var det sent og noen av dem hadde drukket. Og der og da virket kåseri som en god idé.

Så føl dere nå altså endelig frie til å sjekke epost på mobilen, hviske litt med sidemannen eller lene dere tilbake og lukke øynene en stund. Jeg ser flere av dere er godt i gang med dette allerede. Bra.

Som Gandhi sa: Ingenting skikkelig viktig er noen gang blitt sagt i et kåseri. Eller om det var Martin Luther King, jeg husker aldri hvem av dem som sa dét, og hvem av dem som sa “Det verste jeg veit er kåsører som fiktiv-siterer statsmenn for å gi tyngde til påstandene sine”. Men det var en av dem, i alle fall. Eller Paolo Coelho. Han sier også mye fint.

Dem om det, alle tre. Og meg om meg og komiteen om komiteen. Nå skal det handle om dere.

Kommunearbeid og minesveiping

Ja og velkommen til denne delen av kåseriet. Her får du høre mer enn du kanskje strengt tatt har lyst til. Denne delen av kåseriet er, som resten av kåseriet, blitt til som et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Sem og Stenersen Prokom og undertegnede, der samarbeidet har bestått i at Sem og Stenersen Prokom har tatt ansvaret for bestilling og selve konferansearrangementet, mens undertegnede har arbeidet konkret i forhold til fokus på tekst. Du kan finne mer informasjon på prokom.no eller ved å ta kontakt via epost eller telefon. Obs! Send aldri fra deg sensitive opplysninger på epost. Og tenk miljø: vurder nøye om du trenger å skrive ut denne eposten. Hvis du sender den, altså.

Kjære kommunearbeidere Ja for jeg går ut fra at det er det dere er, i en eller annen forstand av ordet. Jeg mener selvfølgelig ikke med det å insinuere at dere er sånne typer som står ute rundt et hull i veien og henger mens dere ser på at én enslig fyr gjør hele gravejobben alene. Hvis dere trodde det var det jeg mente, var det bare deres egen hårsåre fantasi som ble litt overivrig.

Det er nemlig ingenting i ordet “kommunearbeider” som egentlig antyder noe som helst annet enn at personen man bruker det til å beskrive arbeider i og for kommunen. Alle som har greie på det vet at det der med at én kommunearbeider graver hull i veien mens de andre ser på er en gammel myte som ikke har noe å gjøre med dagens virkelighet i kommunenorge.

Idag har man overlatt nesten ALL utendørs virksomhet til private. Det er INGEN kommunearbeidere som graver hull i veien lenger. De ser på alle sammen. Hvis de er sånne utendørsarbeidere, da. De fleste kommunearbeidere er jo mer som dere, og oppholder seg innendørs det aller meste av tiden. Der er det ingen gravere å se på, så der må man finne på noe annet for å få tiden til å gå.

Man kan for eksempel spille hjerterkabal eller minesveiper, siden ingen kommunal IKT-avdeling ennå har lykkes i å installere Windows på en måte som sperrer for akkurat dette.

Ikke at jeg insinuerer at dere driver med sånt, selvfølgelig ikke. Dere er voksne mennesker som tar jobben deres alvorlig, og det er de aller fleste av kollegene deres også. Selv de som spiller kabal og minesveiper gjør det jo ikke hele tiden. Som regel spiller de littegrann på morgenkvisten, og så tar de seg sammen og spiller bare ÉN runde til, og så den SISTE, og så den ALLER ALLER siste. Og SÅ er det kaffe, og etter det starter saksbehandlingen for alvor, for jeg er ganske sikker på at det er nettopp saksbehandlere vi snakker om her. Jeg vet ikke helt hvordan saksbehandling foregår, men siden jeg har hatt den tvilsomme fornøyelsen det er å bli saksbehandlet noen ganger, har jeg i alle fall utviklet en slags teori. Jeg tror det foregår omtrent som dette:

Hjemmels- og forbeholdshistoriemetoden

Først lager de brevmaler, ved hjelp av den anerkjente hjemmels- og forbeholdshistorie-metoden. Dere vet adjektivhistorier, ikke sant? Først skriver en person, gjerne en mellomleder, en historie helt uten adjektiver, men med åpne plasser der adjektivene burde ha vært.

Som dette: Den … kommunearbeideren gikk til det … kontoret sitt og skrev et ………………………….. brev. Etterpå skjenket han seg en … kopp med … te og tok en …………………… pause mens han så ut av vinduet og tenkte på hun … som jobber i arkivet.

Men hun forteller ikke historien til deltagerne ennå, hun ber dem bare om å si et adjektiv hver, og så setter hun dem (adjektivene, ikke deltagerne) inn i historien, og da blir det alltid morsomt, som dette: “Den lynraske kommunearbeideren gikk til det prikkete kontoret sitt og skrev et gult brev. Etterpå skjenket han seg en vemmelig kopp med ivrig te og tok en grønn pause mens han så ut av vinduet og tenkte på hun goddag som jobber i arkivet. “ (Det er alltid med én som ikke vet helt hva adjektiv er.)

Hjemmels- og forbeholdshistorien skrives på samme måte, men med hjemler og forbehold og denslags istedenfor adjektiv. Når alle rundt bordet har bidratt med ord og setninger som “vedtak” “hjemmel” “forskrift” “annet ledd” “klageadgang” “frist for innfrielse av krav” “vedr.” “med bakgrunn i opplysninger gitt i søknad av” “søker er selv pliktig til” og “kan ikke se å ha mottatt”, velger sekretæren “lagre som mal” i word, og bruker resten av måneden, eller året, noen ganger livet, på å få IKT og arkivet til å hjelpe seg med å få det hele implementert i saks- og arkivsystemet.

Dette sparer en masse arbeid. På sikt.

Når malene er klare begynner selve saksbehandlingen. Den er ganske enkel når malen allerede er skrevet. Det at det ganske ofte tar ganske lang tid å få svar fra kommunen likevel, handler mest om at det kan være vanskelig for saks- og kabalbehandleren å finne den rette malen i saks- og arkivsystemet, fordi søkemotoren i sånne systemer som regel er litt samme typen som han sorte ridderen i Monty Python-filmen Ridderne av det runde bord. Der en annen søkemotor ville sagt noe sånt som “hva kan jeg hjelpe deg med”, er denne litt mer sånn “NONE SHALL PASS.”

Så det er ikke rart man blir sliten og lei og henfaller til litt lett minesveiping mens man utsetter saksbehandlingen så lenge man kan. Det er jo ikke som om innbyggerne kommer til å søke ombyggingstillatelsen sin i en konkurrerende kommune eller noe.

Men. Man kan liksom aldri vinne. For selv om innbyggerne ikke søker nabokommunen om lov til å bygge karnapp, medmindre de bor AKKURAT på kommunegrensen, selvfølgelig, og hadde vi hatt en advokat her nå hadde hun begynt å sikle ved tanken på en sånn juridisk liten artignøtt, selv om det ikke er noen konkurranseutsatt virksomhet vi holder på med hverken hos plan- og bygningsetaten eller i kommunestyret, så KAN man liksom ikke få problemene til å forsvinne ved å utsette dem.

Superintelligente tilbakestående klegg

Innbyggere er som klegg. De biter seg fast overalt og man blir ikke kvitt dem. Det vil si, de er som MUTERTE klegg, klegg som er superintelligente til å være klegg, men nesten tilbakestående til å være superintelligente, altså klegg som kan lese brev, men som ikke skjønner hva det står der, og maser og maser og maser til man forklarer det igjen og igjen og noen ganger går de til avisen og skaffer rådmannen dårlig PR bare fordi de ikke skjønte av seg selv at når det STÅR “vedtak om utsatt klagefrist avslått etter forskrift om”, så er det akkurat det det BETYR og da kan de ikke bare komme ETTERPÅ og klage på at den muren der ble littegrann høy og fjernet alt sollyset fra tomta til kleggen og forvente at kommunen skal komme med utrykningsbil og RIVE naboens nye mur bare fordi kommunen ikke skrev informasjonen sin på en måte som var spesielt tilrettelagt for lett tilbakestående superintelligente klegg. Men det gjør de. Klager altså. For sånne klegger er de.

Og som det står i sangen, eller om det var Desmond Tutu som sa det, “If you can’t beat them, legg deg flat og la dem få alt de ber om.” Heldigvis har vi politikere som forstår dette, og som vet hvor fælt alt er, og som dessuten vet at de bare ELSKER ipaden sin utenom det med at deres egen hjemkommunes nettsted ikke virker så innmari bra på den, og derfor har de bestemt seg for å DIGITALISERE.

Det vil si, de har bestemt seg for at DERE skal digitalisere. Selv skal de spille sånn 2048 eller Leo eller noe sånt på ipaden sin, så de har ikke tid.

Velkommen til denne delen av den midterste delen av kåseriet, forresten. Her finner du ut mer om digitalisering av offentlig sektor og om hva jeg er opptatt av og om hvorfor jeg er opptatt av akkurat det. Teksten er blitt til som et resultat av, vel, skriving.

Digitalisering, DET er fine greier, det. Med digitalisering kan folk få lese ting som tidligere sto i papirbrosjyrer på en MYE dyrere måte, og de kan få brev de tidligere fikk levert i postkassa levert i en DIGITAL postkasse som de må logge seg inn på med et passord de har glemt og et brev de i sin tid FIKK levert i den analoge postkassa men som de ikke husker helt hvor er og dessutenkan de få informasjon fra kommunen RETT I LOMMA. Informasjon, dere. RETT på mobiltelefonen. På en APP som kommunen har LAGD til dem. AKKURAT sånn som NSB og Ruter og dem.

Bare at med INFORMASJON istedenfor nyttetjenester, da.

For du vet aldri når du kan får bruk for informasjon rett i lomma.

Det er lov å gråte litt

Det er dessverre slik digitaliseringen litt for ofte skjer, sånn i praksis. Det finnes liksom ikke noen masterplan her, bare litt sånne generelle føringer og en hel del følelser og anekdotisk bevis og belegg, og har man flaks med sjefer og budsjetter og leverandører og timing og værforhold så får man det til kjempebra. Ellers blir det gjerne litt sånn middels. Litt sånn “finne en måte å sette strøm på papir på uten at det blir innmari mye mer tungvint enn papir.”

De av dere som bor sånn til og har gjort det så lenge at dere husker første versjon av Ruters elektroniske billettsystem Flexus skjønner veldig godt hva jeg mener med det. Dere andre kan tenke på hvordan det hadde vært å fylle ut selvangivelsen på samme måte som vi gjorde før den forenklede fantes, INNE I ALTINN. Hvis dere er over førti eller noe sånt, altså.

Dere tredje kan bare lukke øynene litt. Eventuelt kan dere tenke på konseptet: Lage skjema på datamaskinen, generere PDF av det, bruke publiseringssystemet til å legge PDFen ut på nettsiden, la brukeren laste ned PDFen, skrive den ut, fylle den ut for hånd, putte den i en konvolutt og sende den til kommunen, la kommunearbeideren sortere posten, åpne konvolutten, skanne den utskrevne og utfylte PDFen, og lagre det på datamaskinen. Pust gjerne litt dypt mens dere tenker på dette. La det synke inn, liksom.

Det er lov å gråte litt.

Problemet er selvfølgelig at de som bestemmer at samfunnet skal digitaliseres, ikke vet helt hvordan man gjør det, men likevel gjerne vil bestemme nettopp det.

Helt i den andre enden er dere. Mange av dere har sikkert jobbet på servicetorget. Dere har snakket med ekte, helt KONKRETE innbyggere, liksom. Dere vet hvordan ting må gjøres. Men mange av dere har bare så altfor mange ting å ta tak i samtidig. Særlig nå. Problemet med konferanser er jo at man blir så fordømt inspirert til å ta TAK i ting.

Som for eksempel at man bestemmer seg for å lage en skikkelig lur og ganske omfattende plan for hvordan man skal oppgradere publiseringsløsningen sin og lære seg det nye rammeverket som skal gjøre alt så meget bedre og hvordan man skal organisere bildearkivet sitt på en universelt utformet måte som ivaretar personvernet og bidrar til at byggesakskjemaer fungerer finfint på mobilen sånn at man kan konsentrere seg om å fokusere veldig veldig bredt og høyt i alle kanaler på en gang og du verden nå gleder jeg meg til å komme hjem og overtale sjefen min til å overtale rådmannen til å overtale formannsskapet til å bevilge penger til et forprosjekt som skal utrede hvordan kommunen kan lykkes med content marketing på SNAPCHAT.

Dere har jo en mildt sagt overveldende jobb. Av alle kommuneansatte i verden, er det webredaktørene som har det aller verst. Dette er ikke bare noe jeg finner på i farta, dette har jeg funnet på for lenge siden, og flere, uavhengige fiktive undersøkelser viser nøyaktig det samme: Webredaktører har flere livsstilssykdommer og er mer utsatt for stress, depresjon, ufrivillig håravfall og redusert effekt av naprapati enn alle andre kommunearbeidere.

Men her sitter dere. Med urealistisk stort ansvar, latterlig få timer i døgnet, urimelige forventninger fra omgivelsene, ledere med spektakulær mangel på forståelse og kunnskap om web, og ikke minst en endeløs, uprioritert strøm av arbeidsoppgaver som enten haster eller haster veldig.

Da er det jo fint å kunne få en avveksling fra alt det vonde og vanskelige og tilbringe et par dager på konferanse med noen likesinnede. Eller lidelsesfeller, da. Det er viktig å få snakket UT om det, ikke sant? Men nå nærmer slutten seg. Nå skal dere snart hjem til deres helt forskjellige kommuner og være mer eller mindre alene igjen.

Noen av dere har det fint. Noen av dere jobber i kommuner som får skryt når sosiale medier-eksperter samles til sine ukentlige tredagerskonferanser om sosiale medier, noen av dere har ansvaret for nettsteder som har vunnet priser. Og noen av dere er så vant til å få seks DIFI-stjerner at dere ser på det som en ren formalitet.

Men noen ANDRE av dere har ikke det. Noen av dere har kanskje aldri fått mer enn tre DIFI-stjerner. Noen av dere har kanskje ansvaret for en Facebook-side dere ikke helt har fått oppdatert sånn skikkelig i det siste, si sånn det siste to og et halvt året eller så, og egentlig tror dere kanskje det ligger noen litt ugreie kommentarer der, men dere har ikke tid og ork til å ta tak i det, for det er så mye annet som skal fikses, og lederen i helse- og sosialkomiteen var senest i forgårs innom kontoret deres og FORLANGTE at dere skulle lage en nyhetsartikkel som skulle legges på forsiden for å SYNLIGGJØRE det VELDIG viktige folkehelseinitiativet som pågår nå, og publiseringssystemet må oppdateres og det ene med det andre, og snart kommer kanskje DIFI og FJERNER en stjerne, og alt er ditt ansvar.

Mannen i bunnen av hullet

Hvis du er en av de som har det cirka sånn, vil jeg du skal vite at det finnes en mann som forstår deg. Han begynner å bli gammel nå, og det er mange år siden han ble pensjonist. Men da han var på din alder eller litt yngre, da jobbet han i kommunen.

Han hadde et helt sjukt arbeidspress.

Umulige frister.

Innbyggere som klagde, sjefer som kjeftet.

Verktøy som ikke virket som det skulle, men som nesten helt sikkert skulle oppgraderes snart, for det hadde leverandøren lovt.

Og det regnet, så han ble våt der han sto nede i hullet og gravde. Mens alle sto rundt og så på. HAN vet alt om hvordan du har det.

Den greia med én kommunearbeider som graver og fem som står rundt og ser på, den er ikke en klisjé, den er høyst reell, og den er ikke utdatert, dessverre. Den er oppdatert.

“Enslig kommunearbeider som graver hull med sjefer og kolleger som passive tilskuere” var rett og slett DEN ALLER FØRSTE PROSESSEN SOM BLE DIGITALISERT.

For de av dere som eventuelt sliter med nedsatt analogiforståelse, så er det altså dere webredaktører som er de enslige arbeiderne, spadene deres er publiseringssystemet, og hullet – ja.

Hullet er selvsagt websiden. Og det er veldig viktig for alle tilskuerne der oppe at du graver dypt nok og vidt nok, for de har UENDELIGE mengder med informasjon de gjerne vil dumpe i nettopp dette hullet, for det er nemlig viktig for dem å få SYNLIGGJORT denne informasjonen, og de tror at mange kommer til å lete rundt nedi der og være veldig interessert i alt sammen.

Ikke spør. Det er bare sånn det er.

Og velkommen til dette punktet i kåseriet, forresten, og det forrige også, jeg glemte meg litt bare. Her finner du informasjon som gir deg all mulig grunn til å bli deprimert. Her er det mørkest. Hvis vi hadde hatt en meny til høyre, kunne du ha funnet telefonnummeret til en terapitelefon, men siden vi ikke har det, får du heller klikke på lenken for å sende epost, hvis du finner den. Men husk å ikke skrive ut sensitive personopplysninger fra eposten av miljøhensyn. Vurder i det minste nøye.

Noen veldig få av dere som fortsatt følger med er den sjeldne typen som blir lett forvirret, ikke får fred før ting som har forvirret dere blir forklart, og dessuten har litt tungt for det. Derfor skal dere få i klartekst det de andre har fått via ganske mange hint og antydninger allerede for lenge siden: Det er sjukt vanskelig å være webredaktør, og innmari mye å ta tak i på en gang, men hvis du skal velge deg ÉN ting, så er det å fjerne unødvendig innhold som er i veien for det nødvendige, og det ALLER første du skal fjerne er alle eksempler på “Velkommen hit til akkurat denne delen av internett og her finner du fanden og hans oldemor”. Samme hva som står i nasjonal tjenestekatalog, hvis dere fortsatt bruker den.

“Velkommen til denne internettsiden om barnehager”, sier noen av dere. “Her finner du alt du trenger å vite om barnehager i kommunen vår. Informasjonen er skrevet av fornavn etternavn, og ble sist oppdatert på en dato i et år. For å få vite mer om skole, dagmamma, barnevern eller andre mer eller mindre relaterte ting, klikk på lenkene i menyene til høyre og venstre.“ Sånt sier dere. Sånt må dere slutte med.

Informasjon om informasjon

Forbløffende mye offentlig informasjon handler OM informasjon, og om hvordan og hvorfor selvsamme informasjon er blitt til. Det er litt vondt å høre det, derfor skal jeg si det litt lavt og sakte: Det er ingen som bryr seg.

For kommunikasjonsfolk og webfolk flest er det vanskeligste i verden å LA VÆRE å kommunisere. Å tie stille. Å spare på ordene og bare si det nødvendigste.

Webredaktører, særlig webredaktører i offentlig sektor, pleier alltid å klage på juristers behov for forbehold og presiseringer, og det kan dere gjøre så mye dere vil for min del, for all del. Bare husk at webarbeidernes variant av nøyaktig det samme er metainformasjon og tomprat.

Jeg kjenner faktisk jurister personlig. Flere av dem har møbler. Noen har BARN, til og med. Jurister er nesten som oss mennesker. Og når barna deres spør MAMMA, kan vi ha PANNEKAKER idag, da svarer de ikke “I henhold til inngått avtale etter hendelsen forrige fredag, da det bittelille private rettssubjektet blånektet å spise opp den storfekjøttbaserte hovedretten av meksikansk opprinnelse som det selv hadde grått seg til å få på menyen, er samme rettssubjekt satt i karantene og kan ikke påvirke beslutninger som vedrører middagsmenyer i en periode på fjorten – 14 – dager fra forrige fredag”.

Heldigvis har de heller ikke kommunikasjonsrådgivere som overtaler dem til å istedet si “Velkommen til denne samtalen om ukens meny. Litt senere i samtalen får du vite mer om de foreslåtte hovedrettalternativene for dagens fellesmåltid. Du kan eventuelt også åpne kjøleskapet for å få mer informasjon.”

De svarer ganske enkelt: “Okei, da.”

Mas, mas, mas

Der et sted ligger nøkkelen til å lykkes med digitalisering. Det må nemlig skje forenkling samtidig. Skal man få til det, må man rett og slett være EKSTREMT opptatt av nytteverdi.

Informasjon som KANSKJE kan bli kjekk å ha for noen, sånn i tilfelle? Bare å slette. Sosiale kanaler dere ikke har tid til å følge opp? Glem det. Websider dere ikke kommer til å klare å oppdatere? Ikke tenk på det en gang. Litt av jobben deres er å fortelle alle der oppe, de rundt hullet, hvor mørkt og kaldt og vått det begynner å bli nedi hullet ditt, og hvor vanskelig det er å grave så dypt og så vidt uten at alt raser sammen. Så selv om du helt mangler klare mål for webvirksomheten, om du hverken har en strategi eller en prosjektplan å lene deg på, og om du strengt tatt ikke bestemmer NOE som HELST selv, start der. Med å mase og mase og mase om nytteverdi. Hvem er dette nyttig for? Hvorfor kommer det til å være nyttig? Er det VIRKELIG noen som har bruk for dette? VET vi at det trengs, eller bare håper vi det skikkelig?

Men nå får det greie seg.

Velkommen til avslutningen av dette kåseriet. I denne avslutningen får du ikke egentlig vite noe mer.

Jeg vil avslutte avslutningen med å sitere Winston Churchill: Takk for meg, og lykke til.