Men fleire av debattantane på Kjøkkenfesten var ikkje til stades på Dataforeningens kveldsmøte 20. januar, og mange falt kanskje av i diskusjonen etterpå.

Derfor følger her ein gjennomgang av hovedpoenga mine, under parolen betre seint enn aldri.

Bakgrunn

Eg har titulert meg sjølv informasjonsarkitekt sidan 1997, og har dermed jobba ganske mykje med navigasjon, menyar, søk og innhald dei siste åra.

Inntil for nokre år sidan har eg innbilt meg at noko av det viktigaste ein informasjonsarkitekt gjer er å lage informasjonsstrukturar og utforme global og lokal navigasjon — eller menyar om du vil.

Denne forestillinga har resultert i lett absurde sider som denne hos norge.no:

Arbeidstaker-sida på norge.no er eit ganske tungt tilfelle tilfelle av navigasjonsoverlast. Innhaldet er skvist saman til eit knøttlite felt i midten.

Navigasjonsoverlast

Med navigasjonsoverlast meiner eg enkelt sagt at innhaldet druknar i navigasjon.

Det finst ganske mange fleire dømer der ute, m.a. denne tilfeldig utvalgte fra regjeringen.no eller denne perla fra de nye sidene til BI:

På BI sin side om "kurs og aktiviteter" tvingar ein først brukaren til å skrolle under bretten for å finne innhaldet, for så å bruke innhaldsfeltet til å forklare menyen og høgrespalten.

Alle nettstader er ikkje like ille, men ting tyder på at noko er grunnleggande gale.

Problemet

Eg trur mykje av problemet er at navigasjon, menyar og struktur har fått ufortent stor oppmerksomheit i forhold til innhald og bruksoppgåver.

Kall det gjerne strukturonani — og det er vi informasjonsarkitektar som er hovedskuldige.

Eit ibuande problem ved all strukturering og klassifisering er nemlig av vi ofte må innføre kunstige mellomnivåer for å få strukturen til å “gå opp”.

Dette kan igjen føre til eit kunstig behov for å “fylle ut” strukturen med informasjon, ofte på bekostnig av kva som faktisk står på sidene.

Dermed blir det fleire sider, djupare strukturar, større menyar og fleire relaterte lenker enn det er behov for — eller navigasjonsoverlast om du vil:

Navigasjonsoverlast på gamle telenor.no.

Innhaldsfeltet blir i tillegg krympa inn til ein smal stripe i midten, i skvis mellom menyar og relaterte lenker.

Resultatet

Folk kjem til nettstaden vår for innhald, men vi møter dei med menyar.

Innhaldsprodusentar blir redusert til å “fylle ut” strukturen med informasjon, og dermed veks nettstaden vidare ukontrollert.

Samstundes viser både teori og erfaring at gjenfinning og navigasjon blir mange gangar vanskelegare jo meir informasjon ein må navigere i.

Dermed aukar misnøya blant brukarane — heilt til ein må inn og redesigne og restrukturere informasjon og navigasjon.

Utan ein dermed løyser det underliggande problemet.

Så kvifor skjer dette?

Eg trur årsakene kan sporast til 5 utbredte myter rundt navigasjon:

Myte 1: Størrelse

Vi trur at store organisasjonar må ha store nettstader.

Argumentasjon som understøtter dette er typisk slik:

• “Vi har så mange og diversifiserte målgrupper.”
• “Brukarane våre kan ha behov for ymse slags informasjon.”
• “Vi sit på så mykje informasjon som vi må få ut”.
• “Vi har informasjonsplikt”
• “Vi har ein innhaldstung nettstad”
• “Difor må vi ha djupe, hierarkiske informasjonsstrukturar, mange menyar og mange relaterte lenker”.

Dermed får store organisasjonar (og mindre også) får langt større nettstader enn nødvendig.

Myten kviler imidlertid på ein del feilaktige forutsetningar.

Du tilfredsstiller ikkje fleire målgrupper ved å pøse på med meir informasjon. Sjansen er stor for at du øydelegger for alle målgrupper. Fordi gjenfinning av viktig informasjon blir mange gangar vanskelegare jo meir informasjon ein må navigere i.

Ingen har behov for informasjon. Folk treng svar på spørsmål og hjelp til å løyse oppgåver. Meir informasjon løyser som oftast ikkje det problemet.

Interne behov må aldri få skugge for brukarane sine behov eller strategiske mål for verksemda. Ellers er ein på ville vegar med nettsatsninga.

Informasjonsplikt er ikkje det same som informasjonstvang. Informasjonsplikt kan løysast på andre måtar enn å stappe nettstaden full av informasjon folk ikkje finn likevel.

Og “innhaldstung nettstad” leser eg først og fremst som ein innrømmelse av at “vi maktar ikkje å ta ansvar for og prioritere innhaldet vårt”.

Ytterste konsekvens av denne myten er tilfellet Microsoft.com, der 3 millionar av 10 miliionar sider aldri hadde vært besøkt av ein levande sjel bortsett frå vedkomande som lagde den (og knapt nok det).

Vi veit dessutan at det nyttar å slanke nettstaden, også for store organisasjonar. Telenor (privatdelen) gjekk t.d. frå vel 2000 til knapt 400 sider, med auka kundetilfredshet og auka sal som resultat.

Myte 2: Kryssnavigasjon

Vi “trur” at folk i utstrakt grad kryssnavigerer nettstedet fra hovedseksjon til hovedseksjon. “Tenk hvis nokon som er inne på Mobilt bredbånd-sida plutselig får lyst på fasttelefon”.

Eg meiner dette også er ein feilslutning.

Det er i all hovedsak prosjektteamet og andre interessentar i avsendarorganisasjonen som kryssnavigerer på denne kunstige måten.

Og i tillegg gir vi som oftast testpersonar i brukartestar kryssnavigasjonsopgaver som ikkje er naturlige.

Men i praksis har brukaren fullt fokus på den eine oppgava dei vil utføre, det eine spørsmålet dei vil ha svar på.

Idealet fra ein brukarståstad er å kome rett fra Google eller forsida og direkte til ei kjerneside som gir svar på bruksoppgava.

Tenker ein slik er det relativt enkelt å tenke seg til kva slags kryssnavigasjon som er nødvendig, og plassere tydelege lenker og handlingsdrivarar til dette i innhaldsfeltet.

Hvis saken er at folk har behov for både mobilt breidband og fasttelefon, så bør dette presenterast som eit tydeleg pakketilbud i innhaldsfeltet.

Og ikkje nødvendigvis i ein meny eller som “relaterte lenker” som ingen ser allikevel.

Myte 3: Konsistens

Vi innbiller oss at eit konsistent globalt navigasjonssystem, gjerne med gjensidig utelukkande kategoriar, er ein av dei viktigaste suksessfaktorane for ein nettstad.

Typisk argumentasjon for dette:

• “Brukaren blir forvirra av inkonsistent navigasjon.”
• “Folk forventar det.”
• “Det ser bra ut.”
• “Vi må ha det fordi folk kryssnavigerer”

Eg trur denne tankegangen leiar oss på ville vegar.

Brukarane blir ikkje nødvendigvis forvirra av inkonsistent navigasjon, ref. myten om kryssnavigasjon.

At enkelte kjernesider har ein annan, meir tilpassa navigasjon enn andre sider, bekymrer stort sett ingen bortsett frå prosjektteamet og designaren.

Folk forventar først og fremst å få svar på spørsmålet sitt — i innhaldsfeltet.

Og det er mulig det ser bra ut med faste menyar. Men det er vel først og fremst latskap å designe ein fast sidemal for alle sider utan å ta hensyn til innhaldet? Det er fullt mulig å få det til å sjå bra ut utan for mange fast plasserte menyelement.

Fra ein brukarståstad er nemlig lokal optimalisering (kjernesida og handlingsdrivarar på denne) langt viktigare enn global optimalisering (konsistent navigasjon).

Eller sagt på ein annan måte: q>Vegen til helvete er brolagt med gode intensjonar og konsistente hierarkier i informasjonsstrukturen.

I beste fall er konsistens eit av dei minst viktige aspekta ved godt web-innhald.

Myte 4: Den lange halen

Mange meiner at Chris Anderson sin Long tail-teori også er gyldig for web-innhald.

Typisk argumentasjon:

• På nettet er det ubegrensa plass
• Det er tilnærma gratis å publisere
• Alle kan få sitt, uansett kor sært behovet er
• Publisér alt, og la Google ordne opp

Hovudproblemet med denne tankegangen er at det ikkje er gratis å publisere og vedlikehalde godt web-innhald som svarer på bruksoppgåver og forretningsmål.

Tvertimot er det veldig dyrt, både for innholdseigar å vedlikehalde informasjonen, og for brukaren som må forholde seg til utdatert og feilaktig informasjon.

Konsekvensen av long tail-tankegangen for nettstader er også at behovet for hierarkiske informasjonsstrukturar, relaterte lenker og meiningslaus sirkelnavigasjon gjennom emnekart aukar i takt med informasjonsomfanget.

Sjekk ellers diskusjonen under denne posten fra iallenkelhet for meir om dette temaet.

Myte 5: Menyar er brukarvennlege

Vi legg til grunn at menyar og strukturar i seg sjølv er brukarvennlige.

Problemet er berre at ingen kjem til nettstaden din for å navigere.

Eller for å sitere Alan Cooper: “Actually [users would] be happy if there were no navigation at all.”

Folk kjem for å få svar på spørsmål og løyse bruksoppgaver.

Faktisk står navigasjonen svært ofte i vegen for gode brukaropplevingar.

For å sitere Gerry McGovern: “No other single factor causes greater customer frustration and dissatisfaction than confusing menus and links.”

Hovudproblemet med både søk og navigasjon er nemlig at folk ikkje finn innhaldet dei er på jakt etter i havet av informasjon.

Vi i Netlife Research har gjennomført eit hundretals eyetracking-testar  der vi følger øyebevegelsane til testpersonar på skjermen.

Eit funn på tvers av testar dei siste åra er at folk konsekvent har fokus i innhaldsfeltet av sida.

Først når innhaldet og lenkene i innhaldsfeltet ikkje fungerer, søker blikket mot menyar.

Menyar er med andre ord ein fallback-mekanisme for innhald som feiler.

Med andre ord: Hvis vi fiksar innhaldet og prioriterer handlingsdrivarar i innhaldsfeltet, så løyser vi “navigasjonsproblemet” med det same.

Og det er langt viktigare for brukaropplevinga enn all verdens menyar og strukturar.

Paradigmeskiftet

Nettstader utforma etter det gamle paradigmet er typisk:

• Digre kolossar der informasjonsmengda har est ukontrollert basert på long tail-tankegang og manglande fokus på kvalitetsinnhald — eller innhaldstunge nettstader om du vil
• Hierarkiske, konsistente informasjonsstrukturar som framstår som viktigare enn kvart enkelt innhaldselement
• Menyar, relaterte lenker og emnekart-navigasjon som skvisar innhaldet til ei smal stripe i midten
• Resultatet er at søk og navigasjon kneler, og brukaren må bære kostnaden

Det nye paradigmet bør derimot være:

• Små, effektive nettstader basert på long neck-tankegang, der vi har fullt fokus og full kontroll på innhaldet
• Tilpassa, innhaldsdrevne navigasjonssystemer som først og fremst er lokalt optimalisert utfra innhald og bruksoppgåver
• Størst mulig breidde på innhaldsfeltet og tydelige handlingsdrivarar framfor å generiske navigasjonssystemer dei færraste får med seg likevel
• Resultatet er prioriterte, mindre omfangsrike nettstader som er lettare å “navigere”, og som heller ikkje druknar brukaren i irrelevante treff i søkeresultat

Navigasjon er fortsatt nødvendig

Ok. Dette innlegget er spissformulert.

Budskapet er ikkje nødvendigvis revolusjonerande for alle, men eg trur nok det kan være det for ganske mange.

Eg snakkar primært om informasjonsnettstader og såkalte “innhaldstunge nettstader”.

Bildet blir litt annleis for t.d. nettbutikkar og andre nettstader med meir strukturerte informasjonsmengder.

Men bildet er ganske likt for nettaviser og tenestenettstader.

Både Dagbladet.no, vg.no og nrk.no har hatt suksess med å fjerne sin venstremeny, det samme kjem nye yr.no til å få.

Dnbnor.no og telenor.no har til og med tatt skrittet til å minimere toppmenyen. (Kanskje er det berre dei store, kjente merkevarene med etablerte forventningar som kan gjere dette.)

Alle desse nettstadane har framleis navigasjonssystemer og strukturar, bunnmenyar og godt organiserte lenker fra forsider og andre veivalgsider.

Så sjølvsagt har vi framleis behov for navigasjon.

Men navigasjon bør i langt større grad enn i dag foregå gjennom prioriterte handlingsdrivarar i innhaldsfeltet, og i mindre grad gjennom globale navigasjonssystemer.

Ellers blir både menyar, strukturar og relaterte lenker berre ei sovepute for dårleg innhald.

“The new Twitter is essentially a full-featured desktop application minus the download”, ifølge Mashable.com.

På fredag var det nye grensesnittet rulla ut til omlag 15% av twitter-brukarane (sjekk sjølv om du er blant dei heldige på twitter.com).

Kommentatorar over heile weben har lovprisa det nye designet, som kort kan oppsummerast som “rikare, raskare og enklare” enn det meste vi har sett på web tidlegare:

If the Web is dead, nobody told Twitter.
- Peter “Mashable” Cashmore på CNN.com

Peter Cashmore går så langt som å slå fast at nye twitter.com gjenreiser nettstaden sin rolle i forhold til apps utvika av tredjepartar. Dette gir Twitter større kontroll over brukaropplevinga, og meir rom for å utvikle betal-tenester.

Denne statistikken fra før nye twitter.com blei lansert, viser også at Twitter har forbausande god trafikk til nettstaden, også på mobile einingar:

Hemmeligheitene bak

Så korleis jobber Twitter for å oppnå denne voldsomme suksessen med nettstaden sin?

Brasilianske Vitor Lourenço er ein av drivkreftene bak enkelheits-filosofien som ligg til grunn for nettstaden. I dette dette twittervjuet vi gjorde med Vitor i juni viste han til at designteamet henter inspirasjon frå mellom andre MIT-professor John Maeda sine simplicity-prinsipper om Shrink, Hide, Embody.

Twitter følger også Luke Wroblevski sitt nye mantra “mobil først”. Dette prinsippet dikterer at du først bør utvikle mobile applikasjonar, og så basere nettstaden din på dette. Slik Twitter har gjort ved å basere nettstaden på iPad-applikasjonen.

OBS! Du møter både Vitor Lourenco og Luke Wroblewski på Webdagene. Har du ikkje meldt deg på enno bør du gjere det no, for det er ytterst få plassar igjen…

PS! Har DU fått nye twitter.com? Kva synes du i så fall? Fortell oss i kommentarfeltet under.

Kartet til Google er i ferd med å bli ein like integrert del av vår digitale (og fysiske) kvardag som websøket.

Ein enkel handsopprekning på UX Week viste til dømes at nær 90% av deltakarane hadde brukt Google Maps for å finne fram til konferansen, og omlag halvparten av desse igjen hadde brukt mobile versjonar.

Men kordan foregår innovasjon i Google Maps? Her er fire av prinsippa teamet bak Google maps sjølv trakk fram på UX Week 2009:

1) Ikkje akseptere status quo
Sentrale forutsetningar for innovasjon er å ha ein open bedriftskultur og vilje til å eksperimentere. Ifølge Google er det også ein forutsetning for innovasjon at ein aldri er fornøgd med tingenes tilstand, eller kviler på eigne eller andres laurbær.

Utgangspunktet for Google Maps sitt gjennombrudd i 2004 var jo at heile bransjen meir eller mindre hadde slått seg til ro med at kart på nett allereide var løyst. Alle brukte jo modellen til Mapquest, og syntes det var heilt greit å velge mellom zoom- og panoreringsmodus først, så klikke i kartet, og så vente til heile kartet var lasta på nytt på ny side.

Men så kom Google Maps og endra spelet totalt ved å introdusere ein fullstendig ny brukaroppleving, med utgangspunkt i gamle, kjente teknologiar (også kjent som Ajax).

Andre har etterkvart kopiert dei fleste av Ajax-funksjonane (skjønt det tok veeeldig lang tid for norske kartleverandørar). Men i front av utviklinga finn vi fortsatt Google Maps, fordi dei aldri har akseptert status quo.

2) Dyrk dine inspirasjonskjelder
Google er ein ingeniørdriven, teknologifokusert organiasjon, og har følgelig stor glede av å utnytte teknologiske innsikter og nyvinningar som utgangspunkt for innovasjon. Ajax er eit godt døme, men det finst mange andre også.

Lærdommen i dette bør ikkje være at ny teknologi alltid er eit godt utgangspunkt for innovasjon, men at du må ta utgangspunkt i kjerneverksemda og spisskompetansen i din organiasjon også ifht. innovasjon.

3) Design for power users
Vi i NetLife Research har i ulike samanhengar advart mot å ta alle funksjonalitetsforslag fra såkalla “power users” for god fisk og implementere disse direkte.

Google Maps-gjengen kom imidlertid med en rekke gode dømer på at det å la seg inspirere av sine mest motiverte brukarar til å drøyme opp nye løysingar kan være svært så fornuftig.

Google Maps har nemlig ein god del “users who spend an insane amount of time working around our user interface and processes”, og bruker det som ein drivkraft for innovasjon “to design for the people that are hardest to make happy”.

Lego har gjort noko av det same når dei har invitert sine aller ivrigaste vaksne fans til å bli med på produktutviklinga.

Og du kan også lære mykje av å snakke med dine ivrigaste brukarar, og invitere dei med på samtalar, intervju og produktutvikling.

Men hugs at det er eit langt stykke fra “design for power users” til å ta implementere alle edge case feature-requests fra power users berre fordi dei tilfeldigvis er i stand til å formulere ein behova sine på kravspesifikasjonsk…

4) Bruk rammeverk for å evaluere ny funksjonalitet
Ein kjempeutfordring for Google Maps, og sannynlegvis dei fleste av oss, er å balansere følgande to omsyn:

* å gi rom for nye idear, samstundes som ein kan
* behalde ein heilheitleg tilnærming (konsistens) i produktet.

Google Maps sin tilnærming til dette problemet er utvikle eit rammeverk av kjernekonsepter, dvs. grunnleggande idear som både designarar, utviklarar og brukarar enkelt kan gjenkjenne.

Teamet presenterte 3 av 10 kjernekonsepter, som er som følger

• Google (on the) map: Kartet er i prinsippet berre ein annan måte å vise den same informasjonen som websøket
• All info skal knyttast til stadar på karter (places)
• Meir zoom gir meir detaljar

Desse enkle prinsippa blir så brukt til å ta avgjerdsler både på mikro- og makronivå i tenesta. Når ein t.d. utvikla street view-funksjonalitet i kartet, var det zoom-prinsippet som avgjorde kordan denne best kunne integrerast.

Tilsvarande kan lista med kjernekonsept også utnyttast kreativt, ved å t.d. tenke seg alt som kan skje når ein zoomer lenger og lenger inn i kartet.

Til slutt

Før du kopierer suksessformelen til Google Maps, hugs at Google er Google, Amazon er Amazon og du er deg…

Som teamet bak Google Maps uttrykte det: Sjå aldri på konkurrentane for å kopiere funksjonalitet (iallefall ikkje direkte), men sjå etter kjerneinnsikt og kordan du kan utnytte dette til å drive innovasjon i din kontekst.

Har du andre tips og innsikter om innovasjon? Del det gjerne med oss andre ;-)

Jo, et nyhetssykt, ufokusert nettsted med tragiske menyer, skrekkelig kode, nitrist design og horrible tekster.

10 år for sent

Hadde de lansert dette nettstedet i 1999 hadde det vært helt greit. Nå — i 2009 — holder det simpelthen ikke mål.

Det er vel og bra at man kan levere anmeldelser på nett, men dette burde politi.no hatt på plass for mange år siden. Og utvikling av fire halvdårlige webskjemaer som genererer en e-post som uansett må behandles manuelt kan vel heller neppe ha kostet så mange millionene?

Forrige versjon av politi.no har siden 2001 vært skrekkeksempelet på manglende brukervennlighet, tilgjengelighet og troverdighet som hele fagmiljøet har trukket fram.

Så politi.no har allerede vært en kontinuerlig skandale i åtte år. Men lærer man av det? Tar man konsekvensene? Nei.

Penger ikke problemet

Noe av det virkelig skandaløse er at kommunikasjonssjefen i Politiets Data- og Materielltjeneste står frem og sier at de trenger mer penger for å lage bedre nettsider.

Greit nok, politiet har en håpløst utdatert IT-infrastruktur, og kjører bl.a. fortsatt på Windows NT som neppe kan ha fått sikkerhetsfikser fra Microsoft på årevis.

Men det hadde fortsatt vært fullt mulig å utvikle et moderne, brukerfokusert, oppgaverorientert nettsted for bokstavelig talt en brøkdel av 28,5 millioner kroner. Én million hadde holdt rikelig for å få til dette, uavhengig av bakenforliggende systemer.

Skremmende inkompetanse

Så vidt vi har forstått er det PDMT som selv har utviklet sidene, uten å ville høre på kompetente leverandører som har forsøkt å rettlede etter beste evne.

I stedet har PDMT kokt sammen hele prosjektet på kammer(s)et, og åpenbart svidd av millioner av kroner på å finne opp hjulet på nytt.

Elementære kodefeil og utdaterte teknologier vitner om skremmende inkompetanse på et området politiet burde være øverst på dagsorden i 2009.

Feil metodebruk

I går ble det holdt en pressekonferanse om lanseringen, hvor selveste justisministeren åpnet nettstedet.

- Denne løsningen er mer lettbrukt og moderne enn tidligere. Vi har blant annet kjørt usabilitytester og benyttet såkalt card sorting i dette arbeidet, fortalte kommunikasjonssjef Svein Holtan i Politidirektoratet.

http://www.digi.no/822001/politiet-fornyer-seg-paa-nett

Dessverre er brukertester og kortsortering ingen som helst garanti for at resultatet blir vellykket. Det er lett å bruke metodene feil, noe PDMT helt åpenbart har gjort her.

Søket suger

PDMT skryter også av at søket skal ha blitt bedre. Javel?? Det betyr ingen ting som helst at den underliggende teknologien er FAST, når alle (andre enn PDMT) vet at FAST-søk rett ut av boksen uten tilpasning ikke holder mål i det hele tatt.

Prøv selv å gjøre et søk på f.eks. “pass” eller “bergen” på politi.no og vurder om søkeresultatene hjelper deg eller ikke.

Taper tillit

Samfunnets volds- og ordensmakt er 100% avhengig av tillit og troverdighet i befolkningen. Når halve det norske folk er på facebook og har vent seg til et digitalt liv der Google setter standarden holder dette simpelthen ikke mål i det hele tatt.

Hva synes du? Holder dette mål? Og hva bør politiet foreta seg for å gjenopprette tilliten?

Følg meg gjerne på twitter, så kan vi ta diskusjonen der også.

Oppdatering: Saken har havnet hos vg.no, og digi.no. Tirsdag kveld stenges politi.no etter stor trafikk.

På oppdrag fra VG Nett har undertegnede og Lillian Medby gjort en uformell evaluering av nettsidene de største politiske partiene.

Resultatet kan du lese hos VG Nett, eller du kan lese hele evalueringen her:

Vi har først og fremst vurdert nettstedene utfra hvordan førsteinntrykket er for en usikker velger: Er det enkelt å få et inntrykk av hva partiet står for, hvilke hovedsaker de har og hvorfor jeg bør stemme på dem?

Vi har også sett på hvordan det fungerer for allerede “frelste” parti-sympatisører, velgere som ønsker å gå i dybden på spesifikke temaer og generelt hvor godt nettstedet fungerer som valgkampmaskin.

Ap best

Ap gjør det klart best av de rødgrønne regjeringskameratene, og utropes til vinner av denne uformelle evalueringen. Jens Stoltenberg fronter et tvers igjennom seriøst, men samtidig tydelig eksempel til etterfølgelse for de andre partiene.

Det er ingen tvil om at Ap har studert Obama-kampanjen svært nøye, og lært hvordan en moderne valgkampanje drives på nett:

• Kutt ut alt unødvendig pjatt fra sidene
• Bruk partikanonene aktivt til å fronte sakene
• Utnytt video og sosiale medier til å engasjere
• Åpne for deltagelse med lav terskel

Kampanjesiden viktigfordeg.no er et eksempel til ettefølgelse, som gjør det lett å engasjere seg på Aps side gjennom nettstedet.

Men ikke alle amerikanske konsepter er like overførbare til norske forhold. For å komme inn på nettstedet må du klikke gjennom en splasj-side som først og fremst snakker til etablerte velgere, og skremmer vekk de usikre som er viktigst å vinne.

+ Relativt tydelig om viktigste politiske saker
+ Ekstremt tydelig priortert kampanjefelt (viktigfordeg.no)
+ God bruk av video, partikanoner og sosiale medier
- Splasj-side ødelegger en del

Rotete SV

Sv er tilsynelatende en frekk utfordrer til Aps dønn seriøse valgkampmaskin, men du skal ikke grave langt under overflaten før dette blir veldig rotete.

+ Utnytter Kristin Halvorsen maksimalt i den morsomme kampanjen oppavsofaen.no
- Rotete kampanjefelt, budskapene svirrer forbi før du rekker å lese eller klikke
- Forvirrende presentasjon av hovedsaker når du forsøker å fordype deg
- Velgerguiden føles utdatert. Du må gjette deg til hovedsakene til Sv

Håpløse Sp

Av de rødgrønne regjeringskameratene er det ingen tvil om hvem som har det verste nettstedet. Lange, kjedelige sitater suser forbi deg i en skog av kjedelige partinyheter på et fullstendig uprioritert nettsted. Dette nettstedet tilhører dessverre forrige årtusen.

- Kjedelig, nitrist design
- Teksttungt, uprioritert, nesten uleselige tekster
- Får heller ikke til video og sosiale medier

Kjedelige Høyre

Høyre har åpenbart gjort en del spede forsøk på å være tydelige og prioriterte a la Obama, men lykkes simpelthen ikke. Kampanjefeltet blir først og fremst kjedelig, forvirrende og uinspirerende. Videoene og personpresentasjonene fungerer ikke bra nok, og ebutton-kampanjen blir puslete iforhold til Aps og Svs kampanjenettsteder.

- Først og fremst litt kjedelig og dårlig gjennomført nettside
+ Relativt tydelige handlingsdrivere for sympatisører

Passive Venstre

Venstre inviterer i liten grad leseren til å klikke på hovedsakene. Passive bilder og overskrifter gjør lite for å trekke leseren inn. Hvis du klikker deg inn består presentasjonen av de enkelte politikkområdene av en lang fylltekst og noen bloggsaker. Standpunktene kommer mye klarere fram på tvillingnettstedet liberal.no, men her mangler fordypningen.

- Kjedelig, uinspirert nettsted uten tydelige handlingsdrivere
+ Liberal.no fungerer godt som “Facebook for Venstre-sympatisører”

KrF – nettavis eller parti?

Nettstedet til KrF ligner på en krysning av nettavis og et hierarkisk bedriftsnettsted med alt for mye navigasjon. Hjertesakene kommer hverken fram gjennom (de kjedelige) nyhetene eller på andre måter, og partikanonene er mer eller mindre usynlige.
- Nyhetsfokus og navigasjonsoverlast skjuler kampsakene
- Forsøksvis friskt design fungerer dårlig
+ Gode og konkrete spørsmål og svar på enkelttemaer

FrP – tydelig under overflaten

Kampanjene på forsidene flagrer forbi deg, men kommer du først forbi den og inn i seksjonen Vi mener finner du en tydelig presentasjon av partistandpunktene. FrpTV har den beste videoløsningen.

- Rotete forside, kjedelige handlingsdrivere
+ Tydelig og lettlest presentasjon av politikken satt opp mot rødgrønne (når du først finner den)
+ Stort pluss for telefonnr til folkevalgte

Amatørmessige Rødt

Rødt.no apellerer på ingen måte til usikre velgere, men fungerer kanskje greit nok som blogg for dem som allerede er medlem?
- Usynlige hovedsaker, ingen nett-tilpasning av program
- Først og fremst enn blogg for innvidde

Mer utførlig om evalueringen

Nettsiden til et politisk parti bør ha som hovedmål å skape troverdighet, for slik å skaffe seg nye velgere og skape engasjement blant eksisterende velgere. Et troverdig inntrykk gis ved å være tydelig på sine standpunkter, prioritere informasjon, våge å være konkrete (si ikke bare hva man vil gjøre, men også hvordan man har tenkt å gå frem), tørre å ta imot synspunkter fra publikum og ta seg tid til å svare på disse. Det må også finnes handlingsdrivere som får publikum til å engasjere seg videre.

Kriteriene vi har sett på er:

• Prioritering. Hvor lett eller vanskelig er det å forstå hva som er hovedsakene til dette partiet? Alt kan ikke være like viktig, da fremstår ingenting som viktig.
• Lesbarhet, språk, grad av ullenhet. Snakker partiene med et direkte språk hvor de konkretiserer hva de ønsker og ikke minst hvordan de tenker å oppnå dette? Unngå tåkeprat som “Vi skal styrke helsevesenet.” Det er flott det. Men hvordan?
• Fordypning: Er det mulig å gå i dybden på enkelttemaer?
• Handlingsdrivere: Finnes det tydelige, enkle aksjonspunkter på siden som binder velgere og parti tettere sammen? Fungerer disse også for usikre velgere?
• Involvering og oppfølging: Er det mulig for publikum å involvere seg (kommentere, blogge, si sin mening), og følger partiene opp engasjementet ved å svare på kommentarer o.lign.?
• Synlighet: Er partiet aktive i andre kanaler, som Facebook, YouTube, blogger og lignende?
• Tilgjengelighet: Er menyene enkle å bruke, fungerer kampanjefelt i alle nettlesere, osv.

Hva synes du? Treffer partiene deg med sine nettsatsninger?

Innhaldsguru Gerry McGovern er mannen som veit mest både om problemet og om kva som bør gjerast med saka.

10.-11. november 2008 heldt han ein to-dagars Masterclass om kundesentrert publisering i Oslo for vel 40 norske webredaktørar .

Breathe slowly and repeat after me: We – Are – Not – The – Centre – Of – The – Universe. The – Customer – Is.

Her har du til beste ei samling bloggpostar som oppsummerer dei viktigaste poenga til Gerry (betre seint enn aldri):

• Sett kunden i sentrum
• Cut the crap!
• The task is the brand
• Nettskriving er lenkeskriving
• Sosiale medier: grisete men nødvendig
• Strategiar for kvalitetssikring
• Du MÅ kjenne kunden!
• Om customer carewords
• Optimalisering av søk
• Om online marknadsføring
• Overbevis sjefen din

PS! 27. – 28. april 2009 er Gerry McGovern tilbake i Oslo for å holde ny Masterclass. Det er framleis nokre få plassar igjen, så meld deg på i dag om du vil være med!

Blogging og andre sosiale medier handlar om ukontrollert samtale, og dei fleste organisasjonar ønskar ikkje slike samtaler. Dessverre.

McGovern samanliknar desse samtalene med ein baby som griser når han skal ete, men det er heilt greit. Dei veks til og det blir bra (og det er faktisk dei som er framtida!).

Du må gi fra deg kontroll! Du kan ikkje seie til kundane dine: Sitt stille, spis fint!

Web2.0 vil være ein fiasko for organisasjonar som må ha kontroll, ifølge Gerry.

Hvis du virkelig vil skremme vekk folk: sats på å kun positive vurderingar. Ingen vil tru på det.

Tillit pr i dag handler ikkje autoritetar, men om “folk som meg”. Hvis du lurer på kva slags GPS-system du trenger i bilen, sjekker du reviews — kva meiner andre likesinna?

Vi stoler meir på vanlege tilsette enn toppsjefar.

Vi stoler meir på upolert innhald enn på polert “reklamebudskap”.

Derfor er det lurt å tillate litt griseri tross alt. Det er tross alt det som er framtida.

Her er fleire artiklar frå seminaret i 2008:

• Sett kunden i sentrum
• Cut the crap!
• The task is the brand
• Nettskriving er lenkeskriving
• Sosiale medier: grisete men nødvendig
• Strategiar for kvalitetssikring
• Du MÅ kjenne kunden!
• Om customer carewords
• Optimalisering av søk
• Om online marknadsføring
• Overbevis sjefen din

PS! 27. – 28. april 2009 er Gerry McGovern tilbake i Oslo for å holde ny Masterclass. Det er framleis nokre få plassar igjen, så meld deg på i dag om du vil være med!

Microsoft.com har 9 millionar nettsider, 3 millioner av desse har aldri blitt aksessert av eit anna levande menneske bortsett frå dei som skreiv sidene!

Tenk over det.

Ifølge Gerry hadde dei aldri trengt meir enn 1 million sider.

Viss du har 10.000 sider på nettstaden min, burde du stille opp på eit AA-møte og innrømme det: “Eg starta med 1.000 sider, men klarte ikkje å stoppe”.

Det er slik det skjer: ei side om gongen. Som strutsar med hovudet i sanden, bryr vi oss ikkje om det er 10.000 eller 12.000 sider, for vi har uansett ikkje muligheit til å vedlikeholde det!

Mange nettstader må kutte mellom 50-90% av nettstaden for å kunne vedlikehalde det.

Gerry nevner m.a. ein nettstad med over 100.000 sider som sletta 60% og ikkje fekk ein einaste klage!

Eit ein-persons-nettstad må ha ein-persons-innhald.

Utdatert innhald er den største enkeltårsaken til at folk mister tillt og forsvinn.

Utdatert innhald skaper stadig større og større problem for mange organisasjonar.

Å forenkle omgivnadene for å rydde plass til top tasks er den viktigaste starten.

• Hvis du vil gjere noko ekstra lett tilgjengeleg må du fjerne noko anna.
• Kvar gong du legg til innhold og funksjonaliet, legg du også til kompleksitet.
• Det er som alkoholikaren som seier berre ein drink til, det går langsomt til helvete.

Mindre viktige oppgaver stel alltid merksemd frå viktige oppgaver.

Google forteller aldri at søket har blitt betre, vi finn det ut kontinuerlig.

Google måler oppgavefokus ikkje i sekund, men i nanosekund. Kor raskt er det mulig å løyse brukaren sin oppgave?

Ex: aksjefond. Alle kundar vil vite kordan det går med aksjen *først*, før du evt kan forklare langsiktig risiko.

Du må  alltid besvare kundens spørsmål *først*, før du kan fortelle noko som helst anna.

For å kunne prioritere innhaldet må vi ta utgangspunkt i kunden sine oppgaver.

Her er fleire artiklar frå seminaret i 2008:

• Sett kunden i sentrum
• The task is the brand
• Nettskriving er lenkeskriving
• Sosiale medier: grisete men nødvendig
• Strategiar for kvalitetssikring
• Du MÅ kjenne kunden!
• Om customer carewords
• Optimalisering av søk
• Om online marknadsføring
• Overbevis sjefen din

PS! 27. – 28. april 2009 er Gerry McGovern tilbake i Oslo for å holde ny Masterclass. Det er framleis nokre få plassar igjen, så meld deg på i dag om du vil være med!

Eit stadig tilbakevendande spørsmål for alle i salen var stort sett: Dette er vel og bra, men sjefen min/leiinga mi har ikke forstått det.

I fellesskap kom vi fram til følgande prioriterte bodskap til leiinga:

1. Få ledelsen til å være til stades på brukartesting
2. Ekte og målbare mål
3. Identifiser topp oppgaver og test desse med kunder

Og er eit antall fleire:

• Gi klare tall på kordan ulike strategiar fungerer – Adwords, etc
• Det handler ikkje om fancy språk og bilder: funksjonelt og oppgåvefokusert
• Anerkjenne webkommunikasjon som ein profesjon: mindre makt til innholdseigarar
• Følge statlige kommunikasjonsprinsipper
• Lag ein skikkelig strategi
• Evangeliser beste praksis i organisasjonen
• Slutt å snakke om kor viktig web er: Start walking the talk
• Ikkje fokuser på weben som teknologi: Fokuser på kommunikasjon
• Ressurser allokert til web sparer meir ressursar andre stader (telefon, ansikt-til-ansikt)
• Få ledelsen til å være til stades på brukartesting
• Hjelp dei å døy ut/pensjonere seg – we’re only joking
• Få sjefen til å fullføre oppgaver på eigen nettstad
• Treat the web like you treat paper
• Kundane våre er på weben
• Gi tilstrekkeleg makt og autoritet til web-gruppa
• Identifiser topp oppgaver og test desse med kunder

Men det er vårt ansvar som webredaktørar å kommunisere dette til våre sjefar på eit språk dei forstår (og det burde vi jo klare?).

When we don’t articulate the value it’s just a cost.

Her er fleire artiklar frå seminaret i 2008:

• Sett kunden i sentrum
• Cut the crap!
• The task is the brand
• Nettskriving er lenkeskriving
• Sosiale medier: grisete men nødvendig
• Strategiar for kvalitetssikring
• Du MÅ kjenne kunden!
• Om customer carewords
• Optimalisering av søk
• Om online marknadsføring

PS! 27. – 28. april 2009 er Gerry McGovern tilbake i Oslo for å holde ny Masterclass. Det er framleis nokre få plassar igjen, så meld deg på i dag om du vil være med!

Old school marketing handler om å manipulere og lure folk. New school marketing handler om å hjelp folk med det dei vil først, og SÅ kan vi presentere andre, relevante muligheiter.

Avoid talking to “users”
Unngå å bruke ordet “bruker”. Langt bedre å kalle dei kundar, syklistar, sjåførar, lærarar, foreldre, folk.

Introduce the language of people, not the language of users

Det er betre å snakke om lesarar enn brukarar.

The web is cheap

Face it: The web is the land of the deal. The land of the cheap.You don’t pay to wait on the web. You do that in a restaurant.

It’s about your time and your money.

Look at Amazon. They’re deal-driven.

Cut the smiley faces

Smileatis. There is a big outbreak on the web.

The gut instinct: This is marketing. I don’t have time for this.

Things that used to work offline have a huge negative effect online.

More is less

I valget mellom 6 ulike syltetøytyper valgte 30% å kjøp. I valge mellom 24 ulike typer valgte berre 3% å kjøpe.

Så: Jo færre valg, jo større sjanse for at folk klikker.

• Yahoo 2004: 255 lenker
• Yahoo 2006: 153 lenker
• Yahoo 2007: 138 lenker
• Yahoo 2008: 119 lenker

If you make everything easy to find, nothing is easy to find.

The rule is not make it short. The rule is complete the task, and test again and again.

Attention marketing

Slutt å vinke og rope når du har fått oppmerksomheit!

Online marketing is what happens after you’ve got attention

Det er som om når du er i butikken og griper etter mjølka. Da plutselig griper ei klam hand deg om hånda og forteller om dei glade kuene som har laga den.

DU (andre person aktiv) er språket på weben

VI fungerer ikkje på web

God kommunikasjon fører til noko.

Her er fleire artiklar frå seminaret i 2008:

• Sett kunden i sentrum
• Cut the crap!
• The task is the brand
• Nettskriving er lenkeskriving
• Sosiale medier: grisete men nødvendig
• Strategiar for kvalitetssikring
• Du MÅ kjenne kunden!
• Om customer carewords
• Optimalisering av søk
• Overbevis sjefen din

PS! 27. – 28. april 2009 er Gerry McGovern tilbake i Oslo for å holde ny Masterclass. Det er framleis nokre få plassar igjen, så meld deg på i dag om du vil være med!