Specialisterna

Jag vet inte hur många gånger jag hört att jag måste specialisera mig. Finna min sak och satsa på det. Utveckla en spetskompetens. Det kanske är så man normalt gör karriär. Men jag är tveksam på om det går att applicera på eller överhuvudtaget är bra för det vi gör. Åtminstone inte för designprocessen.

När jag började jobba med design på internet så var inte projekten speciellt komplexa och därför var inte projektgrupperna så stora heller. Större delar av ett projekt gjordes ofta av en eller några få personer. Allt var ganska överskådligt. Men komplexiteten och storleken på projekten växte lika fort som internet. Så för att fylla kompetensluckorna som uppstod när vi inte hängde med i utvecklingen och för att kunna bygga projektgrupperna lättare, så specialiserade vi oss och anställde folk som hade de spetskompetenser vi saknade. En person kan ju inte kunna allt. Men med den utvecklingen växte snabbt projektgrupperna enormt och för att det inte skulle bli för dyrt så fick nästan ingen vara med i hela projektet. Kvaliteten i leveranserna sjönk direkt.

Sedan dess har vi bara blivit fler och fler specialister. Titlarna har blivit längre, vi kan mer om mindre och projektgrupperna bara växer och växer. Överlämningarna i projekten har med det också ökat och ökat. Alla små insatser och överlämningar har gjort att deltagarna i projekten inte känner sig delaktiga eller överhuvudtaget förstår målet. Det blir inte bra och trots att vi alla vet att det inte blir bra, så gör vi ändå bara vår lilla sak så bra vi kan för att sen lämnar över till nästa person.

Hos oss

Det här är en problematik som jag märkt under min korta tid på Netlife Research som vi faktiskt försöker göra något åt. På riktigt. Vi är inte klara. Jag tror ärligt talat att man aldrig blir klar med processen i den här branschen. Men vi försöker!

Jaha, men hur då?

För att en webbsida ska bli riktigt bra så måste allt vara bra, inte bara din grej. Interaktion, innehåll, design och koncept, allt. Så frågan är varför dom flesta fortfarande jobbar som vi gjorde för 15 år sedan när vi vet att det inte fungerar.

Lösningen ligger inte bara i att vi måste komma ihåg att bredda oss men också generellt bli mer intresserad i vad dom andra i projektet gör och hur det påverkar det vi gör. Något vi här på Netlife Research försöker leva upp till varje dag. Ett litet beslut kan få enorma konsekvenser längre fram i projeket. Innehållet påverkar interaktionen, som påverkar designen och tvärt om.

Därför måste vi också jobba mer tillsammans. Interaktion, innehåll, design och koncept är inte fyra processer, det är en. Trots att detta idag ofta är en massa olika spetskompetenser med tillhörande specialister med fina titlar så måste dom få jobba tillsammans. Projektgruppen kan fortfarande vara stor, men då måste den få vara det från början. Det är bara att börja på en gång! Ställ dig upp och gå och prata med dina kollegor om hur du ska lösa problemet i stället, trots att dom inte jobbar exakt med det du gör.

Hur fungerar det hos er och hur tycker du vi ska jobba för att få ännu bättre resultat?

Sara er innholdsstrateg og har jobbet med blant andre Nike, Fujitsu og Toyota. Hun har også skrevet boken Content Everywhere. Sara er opptatt av struktur, moduler, semantikk og databaser – og mener at dette er begreper vi må gjøre oss kjent med for å lykkes med innhold på nett.

I boken din snakker du om “future-ready content”. Kan du kort fortelle hva dette handler om?

Hver gang det kommer en ny mobil, et nytt nettbrett eller en ny dings blir vi tatt litt på sengen. Plutselig fungerer ikke sidene våre eller innholdet vårt like bra som det gjør i den klassiske desktop-visningen. Dette må vi slutte med. Vi må heller tilrettelegge innholdet for framtiden uavhengig av teknologi, enheter og skjermoppløsninger.

På et høyere nivå handler ikke dette om ny teknologi eller presentasjon. Det handler om meningen med innholdet vårt: Hva er poenget? Hva er essensen? Hva er det vi egentlig ønsker å kommunisere? Når vi har svar på disse spørsmålene kan vi begynne å strukturere og organisere innholdet vårt på en fornuftig måte. Og med en fornuftig struktur i bunn kan vi på en god måte presentere innholdet på ulike flater til ulike brukere. Det er det dette “future-ready content” handler om.

For en grundig intro, les artikkelen til Sara på A List Apart.

Hva er det første bedrifter bør gjøre?

Det første du må gjøre er å bli kjent med innholdet. Hvor kommer det fra? Hvem produserer det? Hvem eier det? Hva er grunnen til at bedriften har dette innholdet i det hele tatt? Blir du bedre kjent med innholdet blir det enklere å systematisere og strukturere innholdet senere.

Å bli kjent med innholdet gjør også at du blir bedre kjent med organisasjon og bedriftskultur. Dette er utrolig verdifullt fordi det nesten alltid er underliggende, organisatoriske utfordringer som gjør at innholdet ikke fungerer. Hvis du tar tak i disse organisatoriske og kulturelle utfordringene vil du på sikt også se at folk i organisasjonen endrer hvordan de jobber med innhold.

Gjelder dette kun for store virksomheter med komplekse nettsteder? Eller bør alle jobbe strukturert med innhold?

Alle burde strukturere og systematisere innholdet sitt. Det er ingen grunn til ikke å gjøre det, og det er ingen grunn til å utsette arbeidet til senere. Da har sannsynligvis innholdet vokst og blitt så komplisert at jobben blir desto vanskeligere. Vi vet ikke hvilke enheter, teknologier og plattformer kundene våre bruker i framtiden. Derfor er det bare å sette i gang. Legg et solid fundament du kan bygge videre på.

Er vi forberedt på denne tilnærmingen til innhold? Beveger vi oss i riktig retning eller står vi på stedet hvil?

Når det er sagt så er det langt igjen til mål. Mange virksomheter står fast. Mange virksomheter bruker all tid og energi på å snakke om hvor vanskelig innhold er istedenfor å ta tak i de underliggende problemene som gjør at innholdet ikke fungerer.

Mitt råd er å ikke gi opp. Det finnes håp. Se på nettstedet gov.uk. De gjør utrolig mange riktige ting. De har virkelig tatt tak i innholdet sitt. De har forvandlet millioner av ufokuserte sider om til et nettsted som gir gode, konkrete svar og som gjør at brukerne får gjort det de skal. Den amerikanske regjeringen jobber med noe av det samme med deres digital government strategy. Hvis svære offentlige virksomheter klarer å få det til, så finnes det håp for alle oss andre.

Hva med dagens publiseringsløsninger? Er de gode nok? Er de forberedt på framtiden? Eller gjør de innholdsjobben mer komplisert?

Flere av dagens publiseringsløsninger er langt fra gode nok. Men det har vi mye av skylden for selv. I flere år har vi stilt krav i form av funksjonelle lister til de som utvikler, lager og leverer publiseringsløsninger. Dagens publiseringsløsninger har derfor mye funksjonalitet som tilfredsstiller disse kravene, men som ikke nødvendigvis er det vi faktisk trenger.

Vi må snu trenden. Det handler kanskje like mye om å fjerne funksjonalitet som å legge til ny. Flere gjør en utmerket jobb på dette området, blant andre Drupal og Perch. Sistnevnte er et superenkelt CMS og brukerne elsker det. Andre velger å bygge sine egne løsninger. Vi som jobber med innhold må involvere oss i valg, implementering og videreutvikling av publiseringsløsningene.

I boken din snakker du om databaser, API-er og XML. Må du være ekspert på dette for å kunne bli god på innhold?

Jeg håper ikke det! Selv er jeg verken ekspert på XML eller API.

Det handler mer om å være nysgjerrig enn å mestre alle slags ulike teknologier. Etter hvert vil du kunne ta del i diskusjoner om XML og API, og du kommuniserer bedre med teknologene og utviklerne. Da blir samarbeidet, prosessen og sluttproduktet bedre. Hvis du hele tiden unngår å prate om teknologi, eller sier “dette kan jeg ingenting om”, så vil du bli utelatt fra viktige diskusjoner som har betydning for innholdet. Det gjelder å være nysgjerrig og komme seg ut av komfortsonen.

Til slutt: Hva er dine beste tips til alle der ute som sliter med innholdet sitt?

Følg med i tiden, vær nysgjerrig og involver deg i de riktige diskusjonene med de riktige folkene. Begynn å kna innholdet ditt, tenk systematisk og strukturert. Husk samtidig at du aldri kommer til å “ferdig”. Du kan alltid forbedre og optimalisere. Dette er også helt nødvendig etter hvert som teknologi og kunnskap utvikler og endrer seg. Vi må bare akseptere at innhold er noe vi må jobbe med kontinuerlig.

PS: Sara Wachter-Boettcher kommer til Webdagene 2013.

Derfor: Jeg slutter ikke, jeg begynner.

Første skritt er erkjennelsen av at rollen min handler stadig mer om organisasjonsutvikling og mindre om produktutvikling. Skal vi lykkes i den digitale tidsalder, må vi jobbe annerledes.

Som konsulent møter jeg denne problemstillingen hver eneste dag. Men det tar lang tid å endre en organisasjon.

Jeg sitter heller ikke på en oppskrift eller fasit på hvordan vi skal å få orden på webarbeidet. Det er nettopp derfor jeg virkelig gleder meg til denne reisen. På veien tar jeg med meg fire ting jeg har prøvd og som ikke funker, og to modeller som faktisk har gitt resultater.

La oss begynne med det som ikke funker.

Fire doser slangeolje

Det store Dokumentet

Vi har skrevet strategier, innholdsstrategier, redaktørhåndbøker og forfatterguider. De blir alle liggende og samle støv i skrivebordsskuffen.

Jeg sier ikke at vi ikke trenger slik dokumentasjon. Problemet er at de gir sørgelig liten effekt alene. ”Culture eats strategy for breakfast”, sies det i USA. Og slik er det. Punktum.

Et nytt organisasjonskart

Skal webavdelingen være en del av kommunikasjonsavdelingen eller markedsavdelingen? Eller er den så viktig at den bør løftes ut som en egen avdeling? Bør den være representert i ledergruppen?

Det er selvfølgelig smart å se på organiseringen. Men et nytt organisasjonskart er intet kompass til Nirvana. Tro meg, jeg har prøvd.

Sentralisert forvaltning

Jeg har tidligere predikert sentralisering og profesjonalisering av webarbeidet. Det siste skal jeg fortsette med. En sentral webavdeling med utvidede blankofullmakter, har jeg imidlertid dårlig erfaring med. Hvorfor?

Først og fremst fordi avdelingen blir fremmedgjort. De sitter for langt fra fagkunnskapen og kontakten med kundene/brukerne. Resultatet er ofte en gjeng sekretærer for resten av organisasjonen.

Dette bringer oss over til …

… mer av det som ikke fungerer

Overraskende ofte prøver vi å løse problemet med dårlig organisering av webarbeidet med å gjøre mer av det som ikke fungerer.

Jeg har aldri møtt en webredaktør med god tid. Jeg har heller aldri møtt en webredaktør som ikke fyller stillingen sin med aktiviteter (ti avklaringsmøter i løpet av en dag) som overhodet ikke bidrar til det som burde være webredaktørens mål: Et bedre nettsted.

Dermed får ikke webredaktøren tid til å gjøre jobben sin. Løsningen? Ansette flere webredaktører. Som også blir slukt. Som et utslag av Parkinsons lov: Jo flere vi ansetter, desto mer får vi å gjøre.

Etter denne tristesse av feilmedisinering, trenger vi et håp. Her får du to:

To modeller jeg tror på

Skap verdi og vis deg som verdifull

For mange bedrifter og organisasjoner, er ikke et nettsted et mål i seg selv. Det er et virkemiddel for å oppnå mål. Mål som kan være:

• økt salg
• redusert antall henvendelser til kundeservice
• mer fornøyde innbyggere
• eller noe helt annet

I så fall må vi slutte å se på nettstedet som et mål i seg selv, frigjøre oss fra jålete stammespråk (informasjonsarkitektur, interaksjonsdesign og handlingsdrivere) og heller prøve å forstå forretningsideen bak.

Hos Telenor økte salget av bredbånd med 80 prosent etter målbevisst jobbing med innhold og design. Kundeservice fikk 35 prosent færre henvendelser på e-post.

Kan du vise til slike tall, blir du verdifull for virksomheten din. Og du får større frihet til å definere din egen arbeidshverdag.

Spør deg selv: Hvordan kan du skape verdi og vise deg som verdifull?

Bli (en del av) virksomheten

Jeg tror vi er vitne til en viktig endring i hvordan vi oppfatter våre digitale flater. Fra å være en kanal (kommunikasjonskanal, salgskanal osv.) er de digitale flatene blitt et kjerneprodukt i vår portefølje.

Nettstedet til et flyselskap er ikke bare en salgskanal, men en del av selskapets servicetilbud. Et offentlig direktorat er ikke lenger bare ”et statlig fagdirektorat og myndighetsorgan”, men ved sin tilstedeværelse på nett også et mediehus og et fagforlag.

Å få aksept for dette krever grunnleggende kulturendring. Det er denne utfordringen jeg gleder meg mest til i min nye jobb.

Klarer jeg å bidra til det, har jeg oppnådd det viktigste:

Helsevesenet berører oss alle. Kan digital strategi være med på å gjøre virkeligheten til mine medmennesker litt bedre? Jeg tror det.

Takk

Jeg avslutter med å takke:

• alle kundene jeg har samarbeidet med. Dere har lært meg minst like mye som jeg har lært dere.
• kollegaene mine i Netlife Research. Det har vært fantastisk å få jobbe med så flinke folk, innenfor så ulike fagdisipliner.
• Helsedirektoratet, som gir meg muligheten til å jobbe med innholdsstrategi innenfor et område der dette virkelig er viktig.

På Confab 2013 i London i forrige uke snakket Karen McGrane, forfatter av boka Content Strategy for Mobile, om to trender:

1. Mange foretrekker å bruke mobilen når de skal på nett. Hovedgrunnen til dette er at mobilen er mer praktisk og tilgjengelig. Den er alltid innen rekkevidde.
2. Mange har primært eller kun tilgang til nettet via mobilen. De er såkalte “mobile-first users” eller “mobile-only users”. I India, for eksempel, bruker 49% av mobile nettbrukere aldri eller nesten aldri en annen PC for å gå på nett.

Annenrangs brukere

Ok, mobil er brennhett.

Likevel er det fortsatt mange virksomheter som enten ikke har et mobiltilpasset nettsted eller har et mobiltilpasset nettsted som ikke er godt nok.

Mange bedrifter gir brukerne sine en slags “light”-versjon av nettstedet, med begrenset innhold. Hypotesen har vært at mobile brukere ikke trenger et fullverdig nettsted – fordi disse brukerne er på farten, har liten tid, eller er distrahert. Derfor får de tilgang kun til det aller viktigste innholdet.

Slike light-versjoner er ikke løsningen.

Som Karen McGrane sier: Vi må slutte å behandle de som besøker nettstedene våre via mobilen som annenrangs brukere ved å gi dem en nedskalert utgave av det “egentlige” nettstedet. Det er nemlig ikke sånn at vi bruker mobilen kun når vi er på farten, har dårlig tid eller står i kø. Vi bruker mobilen hjemme, på jobb, mens vi ser på TV og mens vi pendler – bare for å nevne noe. Vi bruker mobilen til å fordype oss i innhold, shoppe og gjøre mer avanserte interaksjoner. Derfor bør vi heller ikke begrense, fjerne eller skjule innhold fullstendig for våre mobile brukere.

Prioritere? Ja. Skrive godt? Ja. Gi brukerne et amputert nettsted? Niet.

One web

Med responsiv design kan vi bli kvitt de alternative, nedskalerte nettstedene. Vi får ett nettsted å forholde oss til og innholdet er det samme uansett skjermstørrelse. Vi kan bevege oss i retning “One web”. W3C forklarer: “One Web means making, as far as is reasonable, the same information and services available to users irrespective of the device they are using.”

Dette betyr ikke at innholdet trenger å se likt ut på alle typer enheter. Vi må akseptere at folk vil ha tak i innholdet vårt på mange ulike måter – noen bruker RSS, andre bruker Readability. Noen bruker mobilen, andre bruker nettbrett. Noen bruker desktop, andre bruker smart-TV. Det viktigste er ikke at innholdet ser likt ut på tvers av disse plattformene, men at brukerne får tak i det de trenger.

Krever mer av oss

At vi får ett nettsted å forhold oss til betyr heller ikke at vi som jobber med innhold kan lene oss tilbake, klappe hverandre på skuldrene og kose oss. Responsiv design tvinger oss til å tenke nytt rundt innholdet vårt.

Isteden må vi jobbe mer strukturert med innhold. Vi må tenke på moduler, metadata, markup, semantikk, lagring, publiseringsrutiner, distribusjon og hvordan innholdet flyter i ulike skjermstørrelser. Vi må tenke på vekting og prioritering av ulike innholdselementer, ikke bare hele sider. Først da kan vi utnytte de mulighetene som ligger i responsiv design og gi brukerne våre førsteklasses brukeropplevelser på mobilen. A List Apart har en fin artikkel om dette: Future-Ready Content.

Mobil som katalysator

One web og strukturert innhold er kult. Men hvordan kommer vi i gang? Karen McGrane mener “mobil” og “responsiv” er nøkkelordene som trengs. Hun mener at vi som jobber med web skal gripe sjansen og bruke mobil som springbrett – som katalysator – for å få midler, ressurser og tid til å gjøre den innholdsopprydningen som trengs for å møte fremtiden.

Mobil er nemlig bare begynnelsen. I framtiden vil brukerne muligens besøke nettstedet ditt via kjøleskapet, via dashbordet i bilen eller via sin splitter nye iWatch. Hvordan ser innholdet ditt ut da?

I’m a big believer in the details make the difference in how a product is perceived. One of these details is animation. “Animation” may sound like a dirty word to those wary of years of flash intros and websites with questionable, unnecessary use of movement, but used the right way can enhance your product in subtle but important ways.

These days of course we already see user interface animation used liberally in mobile apps and across the web, thanks to the ease of use of libraries such as jQuery and more prevalent support for CSS3 transitions. This post will be somewhat technologically agnostic, but rather concentrate on how to make good use of animation. Used well, a little animation can make your product feel tactile, solid and polished.

I see 4 key considerations when deciding if and how to use animation:

1) Should I use animation at all?

To answer this, I would first ask myself: does it help the user understand what’s happening in a specific interaction scenario? An example of this could be on a mobile device with a navigation list that opens up from a “hamburger” menu in the header. Maybe the menu button links to an open navigation at the bottom of the page. Without animating there, the page simply jumps to the bottom (view at mobile width) and the user might feel lost. A quick animation while scrolling down helps the user understand where on the page they are. In this particular case the length of the page might also be a consideration on whether to animate or not.

Will the animation get in the way or unnecessarily delay something the user is trying to achieve? I sometimes see simple hover states on buttons using an unnecessarily long animation to change colour or lift up, etc. Most of the time, I would prefer that these types of interaction would be better served with a simple on/off state.

2) Does the animation make sense?

Even though we design for the screen, if it doesn’t feel right physically, maybe it needs to be adjusted or taken away. An example of this could be on Paravel‘s site. Though nicely implemented, I feel the hover animation should “lift up” rather than “push in” as it currently does. The “pushing” could be reserved for when the user actually clicks.

3) How should an animation be implemented?

(Hint: this involves easing)

More often than not, I see animation implemented in a rudimentary way. For example, when opening an expandable menu on a mobile device, a linear animation (view at mobile width) might be used that lasts half a second. Yes, the animation explains what happens when you open a menu, but it feels wooden and somewhat awkward. All it takes to make an interaction like this feel really polished is some tweaking of the duration and “easing”.

For those of you who haven’t come across the term, at a basic level, easing describes how the animation speeds up or slows down over time — in my opinion this is critical to pulling off a nice feeling animation.

There are many standardised ways to ease, such as “in”, “out”, “in-out”, “back”, “elastic”, “bounce” etc. The site easings.net has a great overview of all of these, with code examples for both css and javascript.

The scope of this post doesn’t encompass all of the different ways you can use these, but know that tweaking the duration of an animation from half a second to 300ms with an ease in and out can make a really big difference to the feel. In terms of my previous example of a drop down menu opening, this kind of easing in and out would make the interaction feel silky smooth. When hiding the menu, perhaps an “ease in back” could be used to pull the menu slightly in the opposite direction first, then send it out quickly. A masterclass in use of subtle, clean animation and easing can be found in the iOS game Letterpress.

There are many other good examples across the web, but a couple of recent ones that stand out to me are the open & close navigation on etchapps.com and the left & right page navigation on usatoday.com. On the latter example, you will notice the subtle difference between the left and right button animation. Pressing right to go forwards results in a smooth ease in & out, while left to go back presents a slight ease back first, emphasising the direction change.

I would consider the USA Today site as being on the edge of just enough/too much use of animation, as it is a fairly heavy site. This issue leads on to …

4) Performance & compatibility

There are some caveats with using certain types of easing, like “elastic” and “bounce” due to their processor-intensive nature they may not appear smooth on all devices & browsers, so some caution (and taste) should be used.

In general, animation with javascript and most commonly jQuery is the most browser-compatible way of doing things. CSS3 transition support is getting better all the time however and it’s common to at least progressively enhance css with transitions if not going all the way and providing javascript fallbacks for these too.

What now?

I hope this post has brought some awareness to the way animation is and can be used in web sites and apps. I haven’t gone into too much detail but would be happy to discuss further in the comments! Go forth and animate, responsibly.

NB:

Of course, I’m also a sucker for really nice little details that don’t necessarily tie into a particular interaction. I think it’s sometimes OK to go a little crazy, as long as we’re not distracting or delaying the user from their goals on the site.

Jeg har tidligere skrevet om hvilke fordeler det gir å benytte grafisk visualisering. En positiv effekt er at du kan dele dine notater direkte etter endt foredrag. Dette krever imidlertid at du har gjort noen forberedelser på forhånd og at du bruker tiden under foredraget mest mulig effektivt.

Her kommer noen praktiske tips (basert på egen erfaring), som det kan være lurt å tenke på:

1. Lag ferdig illustrasjon/tekst med tittel på foredrag i forkant
Dette gjør det mulig å konsentrere seg om foredragsholderen og den muntlige introduksjonen fremfor å fokusere på første slide, som vanligvis kun inneholder navn på foredragsholder og tittel på foredraget.

2. Møt opp i god tid
For å finne den beste plasseringen i lokalet er det viktig å være ute i god tid. Finn en plass som gir fri sikt til skjermen, slik at du enkelt kan ta notater eller bilder av slidene.

3. Velg dine tusjer med omhu
Bruker du 1-4 sorte tusjer i ulike tykkelser kan du variere skrifttype og hierarki i notatene på en enkel måte. Kjøper du inn nye tusjer bør du sjekke om tusjene trekker gjennom papiret (bruk da et mellomleggspapir som beskyttelse) og hvor fort blekket tørker (slik at du unngår tusjflekker på klær og fingre). Husk å ha ekstra tusjer i backup i tilfelle de tørker ut eller går tomme for blekk.

4. Din venn i nøden: Korrekturpennen
Dersom du feilstaver ord, lager en uforståelig illustrasjon eller feilberegner innramming av tekst er det enkelt å rette opp feilen og starte på nytt.

5. Trenger du ekstra underlag?
Det er ofte mangel på bord i større konferansesaler, og du blir da nødt til å bruke ditt eget fang som underlag. Velg derfor en tykkere skisseblokk med et hardt cover i papp eller plast, eller skaff deg et bærbart underlag. Det finnes flere lap-top underlag som kan gjøre nytten, for eksempel BYLLAN fra IKEA.

6. Mobil med kamera
Har du en mobil for hånden kan du ta bilder av slider med mye tekst. Dette gjør at du ikke trenger å notere ned alt der og da, og du kan heller fokusere på det som blir formidlet muntlig fremfor selve innholdet på sliden. Bruk ledig tid underveis i foredraget til å fullføre ufullstendige setninger og punktlister.

7. Etterarbeid
Dersom du ikke rekker å gjøre ferdig notatene underveis i foredraget bør du gjøre dette mens du enda har innholdet friskt i minnet. Benytt muligheten til forbedre dine sketchnotes ved å legge til flere illustrasjoner og visuelle elementer. For tips og eksempler se min bloggpost “Fra idé til designskisse – 3 steg for å komme igang”.

8. Digitaliser skissene dine
I tillegg til at du får mulighet til å dele skissene dine ved hjelp av sosiale medier er det fint å ha en digital kopi. Har du ikke tilgang på skanner fungerer det fint å bruke kamera på mobilen såfremt du har nok lys og god oppløsning.

9. Benytt et bildebibliotek
Ved å bruke et nettbasert bildebibliotek kan du enkelt tagge og legge til tittel og utfyllende beskrivelse av dine sketchnotes. De fleste løsninger har automatisk datostempling, mulighet for å laste ned original eller komprimert bildestørrelse, samt kobling mot sosiale medier. Selv bruker jeg Flickr til å holde styr på mine sketchnotes.

10. Del dine sketchnotes
Ved å bruke Twitter eller Instagram kan du skrive meldinger som knytter dine sketchnotes til foredragsholder (@) og sesjon/tema (#). Dette gjør at mange vil kunne se og retwitre dine meldingener slik at dine sketchnotes vil få et enda større publikum. For eksempel, se mine Twitter-meldinger fra årets SXSW.

På SXSW 2013 hørte jeg både CEO Dennis Crowley i Foursquare og CEO og grunder i Tumblr, David Karp. Karp snakket om hvordan de i Tumblr designer for å skape kreativitet og Crowley om hvordan Foursquare har gått fra badgebonanza til innhold med verdi.

Litt om Foursquare og hvorfor jeg digger det

Foursquare er en lokasjonsbasert sosial tjeneste som hovedsaklig går ut på at du sjekker inn på steder du er og kan se hvor venner som bruker Foursquare er. Du kan bli “major” av et sted om du sjekker inn der mest og får badges fra alt for å sjekke inn litt for mange ganger på en kveld (overshare) til å sjekke inn et sted der det er mange folk (swarming). I tillegg kan du legge igjen tips på steder du er og får selv opp tips om steder i nærheten, foreksempel kan du sjekke inn på en restaurant og få tips fra andre om bra ting på menyen. Jeg opplever at disse tipsene har høy kvalitet.

En ting jeg virkelig elsker ved Foursquare er mikrotekstene deres. Meldingene jeg får opp når jeg har sjekket inn litt for ofte på treningssenteret eller noen andre har tatt over min majorship på Skøyenåsen er utrolig morsomme, humoren oppleves som verdi i seg selv. Sjekk forresten dette foredraget om mikrotekster fra Webdagene 2012, om du vil ha inpirasjon.

Fra sosialt til verdifult verktøy

Gjennom de 4 årene Foursquare har eksistert har de utviklet en enorm base med brukergenererte tips og informasjon og har 20 millioner lokasjoner over hele verden. De har også et åpent API som brukes av blant annet Instagram og Path. På den siste oppdateringen av applikasjonen i Android er gaming og konkurranse nedprioritert til fordel for innsjekkinger og de har for første gang puttet søket på førstesiden med teksten “find a place to go” og du kan søke på alt fra steder med bra øl eller biljardbord til de beste stedene i nærheten. I følge Crowley har bruken av søket eksplodert med denne endringen. De går altså mer og mer bort fra å være en sosial tjeneste med spillelementer til å bli et nyttig verktøy med unike brukergenererte data.

Riktig retning ja, den store utfordringen nå blir å sørge for at dataene de har, tipsene som ligger der er nyttige og relevante. Men mitt drømmescenario er at den delvis kan funke offline også. Tripadvisor har f.eks. laget nedlastbare kart for mange byer, du trenger kun gps for å navigere deg rundt i byen. For det er slik at den aller største nytten av Foursquare vil være på utenlandsreiser og ikke nødvendigvis akkurat når du sitter på en kafe med trådløst nett, men når du skal finne en.

Litt om Tumblr og hvorfor jeg digger det

Tumblr er en mikrobloggingstjeneste der du enkelt kan laste opp bilder, videoer eller skrive tekster og den krever lite teknisk kunnskap å bruke. Jeg liker Tumblr fordi det er superenkelt, du kan liksom blogge like enkelt som du bruker Twitter eller Instagram og jeg liker at det er like enkelt å legge ut en video som å legge ut en tekst.

Men kanskje aller mest liker jeg at det er så utrolig mange kule Tumblrblogger der ute. Bloggene er enkle å følge uten å måtte legge til RSS e.l. Du får oppdateringer i en strøm slik som med Twitter og Facebook og det er enkelt å oppdage nye blogger og bli inspirert gjennom dem. I tillegg er det stor humor i tumblrbloggsfæren.

Jeg tok en kjapp spørrerunde for å høre hva folks favorittblogger på Tumblr er og svarene viser mangfoldet. Jeg ble blant annet tipset om disse:
unhappyhipsters, thisadvertisinglife, fakescience, myfriendsaremarried, Littlebigdetails. Denne er en av mine norske favoritter: internvideo

Design for kreativitet

Tumblr sitt design for å skape kreativitet har også skapt communities på en måte få andre lignende tjenester gjør. Hver uke arrangeres det 200 meetups over hele verden basert på interesser på tumblrblogger. Tumblr har rett og slett tatt ideer som fungerer på alle slags andre plattformer for å skape den ideelle tjenesten som fremmer kreativitet. De har også droppet typiske bloggting som kommentarfelt, rett og slett fordi kommentarer på så enkle ting som bilder og videoer ofte blir banale. Du kan istedet like en post eller reblogge den.

Jeg har lenge lurt på hvorfor det er så få norske brukere av Tumblr (jeg finner kun tall på norske besøkende på tjenesten per mnd., som er ca 500 000, ikke på antall registrerte norske blogger, men det er helt klart en mindre populært tjeneste i Norge enn mange andre land). Denne undersøkelsen viser at amerikanske tenåringer foretrekker Tumblr foran Facebook. Kanskje henger det sammen med bloggkulturen ellers i Norge versus andre land. Her dominerer rosabloggerne på egne bloggplattformer, mens de samme kanskje bruker Tumblr til samme formål i USA. Har du meninger om hvorfor, kom gjerne med dem her.

Krishna skrev en artikkel om dette på sensommeren i fjor, og hisset på seg endel folk med sin tese om at “The Best Interface is No Interface”. Dette kommer tydelig til syne i kommentarfeltet for artikkelen, og bl.a. Jacub Linowski (Wireframes Magazine) skrev en lang kritikk av Krishnas artikkel.

I etterkant av artikkelen og oppmerksomheten han fikk, stemte såpass mange på han i SXSWs panel picker at han fikk holde foredrag for mange hundre deltakere på SXSW Interactive. Ifølge han selv var det hans første konferanseforedrag, men det ville man ikke ha gjettet, foredraget var godt strukturert og bra presentert.

Prinsipper for NoUI

Veldig kort oppsummert framlegger Krishna 3 prinsipper i artikkelen sin.

1. “Eliminate interfaces to embrace natural processes”: Fokusér på oppgavene og målene for det folk gjør i det virkelige liv.
2. “Leverage computers instead of catering to them”: Tilpass datamaskinene til menneskers måte å gjøre ting på, ikke omvendt.
3. “Create a system that adapts for people”: Bruk kunnskap om den som bruker systemet til å tilpasse systemet.

Krishna er flink til å eksemplifisere prinsippene, f.eks. ved å demonstrere hvor håpløst det er å låse opp bildøra med en mobilapp. Men han har dog gjort det enkelt for seg selv ved å velge takknemlige eksempler som refererer til fysiske objekter, der man lettere kan se for seg skjermløse grensesnitt.

Et av spørsmålene fra salen under foredraget gikk på hvordan det han presenterer kan overføres til webverden og oppgaver som krever visning av tekst eller andre visuelle medier. Krishna måtte vel egentlig medgi at det ikke er direkte overførbart eller mulig, men at hovedprinsippet er å ha fokus på å løse folks problemer, ikke på å bygge grensesnitt.

Jeg tror Krishna har rett i at vi har for lett for å tenke at vi skal løse folks problemer med skjermbaserte grensesnitt, mens det kanskje er helt andre løsninger som kreves for å gi en god opplevelse eller for å være effektivt. Har selv erfart flere ganger at kunder ønsker å lage digital selvbetjening for kundeservicehenvendelser som ikke opptrer særlig ofte, og som antakelig krever at kunden ringer en kundebehandler uansett. Dersom man brukte Krishnas prinsipper vil man heller la kunden ringe kundebehandleren, og satse på å lage en god og effektiv løsning for kundebehandleren.

Krishna snakker om hvordan man kan automatisere og forutse oppførsel og aksjoner for brukerne, f.eks. ut fra tidligere atferd. Han nevner blant annet Nest – en temperaturkontroll som lærer seg vanene dine og stiller inn temperaturen i huset. Kritikerne har uttrykt skepsis til slike lærende systemer av sikkerhets- og personvernmessige grunner, og fordi automatiseringen kan få brukerne til å føle at de mister kontroll. Jeg synes Krishna svarte godt på spørsmål om faren ved automatisering ved å trekke fram eksempler som automatiske dører og automatgir i biler, som vi tar for gitt i dag. Men igjen, tenker man web blir kritikernes spørsmål mer relevante, det er en hårfin balanse mellom hjelpsom automatisering og overvåking.

Kanskje representerer ikke Krishna noe nytt, men jeg synes det er en bra gjenintroduksjon av det som er viktig innen mitt fagfelt, å lage ting som hjelper folk til å gjøre det de skal.

Krishna anbefaler forøvrig observasjon for å finne ut hva folk faktisk gjør, og hvilke utfordringer de har, og det varmer et gammelt user research-hjerte.

Kilder

For de som vil vite mer:

• Golden Krishna og NoUI-”bevegelsen”. Her kommer videoen av Krishnas foredrag og slidene hans, og han kommer til å dele prinsipper og et worksheet for å jobbe med design ut fra prinsippene.
• Den opprinnelige artikkelen
• Kort video av Golden Krishna på Vimeo
• Artikkel med kritikk fra Jakub Linowski (Wireframes Magazine)
• Artikkel om SXSW-foredraget i The Verge

Golden Krishna har nylig begynt å jobbe hos skjermprodusentgiganten Samsung, og ønsker å bli kvitt skjermbaserte brukergrensesnitt. Så litt takhøyde er det åpenbart der.

Hva tror du? Vil brukergrensesnittene forsvinne?

Vi spurte:

• Hva mener du er de viktigste prinsippene for at din virksomhet skal lykkes på nett?
• Hva er din største enkeltutfordring?

Spørreundersøkelsen ble sendt ut på engelsk og norsk. I Norge samarbeidet vi med Kommunikasjonsforeningen om gjennomføringen. Internasjonalt kom det inn 1009 svar, som Gerry McGovern har lagt ut resultatene fra.

Her oppsummerer jeg de 114 norske svarene. Du finner en presentasjon med flere tall på Slideshare.

Hva skal til for å lykkes på nett?

Dette er prinsippene som fikk flest norske stemmer:

Disse prinsippene fikk færrest stemmer:

Organisering og ledelse vanligste utfordring

Vi ba også respondentene om å beskrive sin største utfordring, som vi har kategorisert:

– Å kontinuerlig måtte forholde meg til at absolutt alle 450 av mine kollegaer har sterke meninger om hvordan nettsidene og publiseringen bør være

Svar på spørsmålet «Hva er din største enkeltutfordring?»

Her er noen andre svar:

– At det stadig vekk er maktkamper i organisjonen på hvem som skal bestemme. Det ødelegger kreativitet og effektivitet

– Å få ledelsen til å interessere seg for weben, og forstå verdien av weben

– Få på plass en organisering av nettarbeidet som fungerer i en stor organisasjon med delegert informasjonsansvar.

Enkelte sliter med helt grunnleggende problemstillinger:

– Få et nettsted som gir brukerne grunn til å besøke oss.

Mangel på ressurser er også et vanlig problem. Flere svarte enkelt og greit at «tid» var deres største utfordring.

Klager vi for mye?

I 2010 gjennomførte vi en lignende undersøkelse blant norske webredaktører. Konklusjonen den gangen var: «De største utfordringene for nettredaktøren handler om organisering og hvordan håndtere omgivelsene rundt.»

Sammenliknet med de 114 svarene vi har fått denne gangen, ser det ut til at ingenting har forandret seg.

«Om organisasjonen ikkje forstår webredaktøren, er det ikkje sikkert det er organisasjonen sin feil» skrev Torstein Helleve, nettredaktør ved Naturhistorisk Museum, i en kommentar til den forrige undersøkelsen.

Helleve mener at webredaktøren må komme organisasjonen i møte, ikke motsatt:

– Weben skal støtte organisasjonens mål, og det er webredaktørens jobb å sørge for at det skjer, skriver Helleve.

Hva gjør vi for å komme videre i 2013?

Keep that finger happy!

Mario Garcia introduserte studien med å poengtere at nettbrett-aviser ikke bør etterlikne papiraviser, men heller emulere pop-up bøker for barn. I pop-up-bøker dukker det stadig opp elementer med mer informasjon eller engasjerende innhold som holder på lesernes interesse. Jeg har gjort stor lykke hos min 4-årige nevø med Robert Sabudas klassiske pop-up-bokversjonen av The Wizard of Oz.

Nettbrett-versjonen av pop-ups er elementer som inviterer til klikk og gir utdypende informasjon eller informasjon i andre medieformater (f.eks. lyd, video). Garcias tese er at avisdesign for nettbrett er design for hjernen, øyet og for fingeren.

Svært mange lesere ønsker å klikke på ting, og forsøker gjerne å klikke på bilder, selv om de ikke fører noe sted hen. Dette er noe vi selv har observert tallrike ganger i brukertester. Garcia konkluderer med at leserne foretrekker å navigere gjennom bilder, heller enn gjennom overskrifter, og at dette er en tung pille å svelge for mange tradisjonelle nyhetsfolk.

Eyetrack-studien

I studien sammenliknet forskerne 3 ulike typer forsider til nettaviser, og studerte hvordan lesere velger en artikkel ut fra en slik forside. En prototype brukte en tradisjonell organisering á la Boston Globe eller The Times, med features, overskrifter og ingresser. I karusell-varianten vises en bildekarusell innen hver nyhetskategori, med bare en kort tittel under bildet. Tiles-utgaven (markert som Flipboard på bildet) er inspirert av Flipboard, med stor fokus på bildene for hver nyhetskategori.

Poynter Institute ønsket også å studere hvordan de underliggende artiklene ble lest. Artikkelsidene var tradisjonelt utformet, slik vi er vant til fra dagens nettaviser.

Studien omfattet 36 personer, fordelt på to distinkte aldersgrupper, såkalte “Digital Natives” (18 – 28) og “Printnets” (45 – 55), halvparten kvinner og menn. Hver person testet kun et av oppsettene for nettavisen.

Noen av funnene, lett parafrasert:

• 70% foretrakk horisontalt format (landscape). Ikke overraskende, ut fra egen erfaring, synes jeg.
• 50% foretrakk karusell-varianten, 35% den tradisjonelle og 14% likte tiles-versjonen best. Litt overraskende, kanskje, særlig gitt siste tids diskusjoner innen vårt fagfelt om at karuseller ikke virker. Men dette er i en litt annen kontekst, så kanskje noe annet gjelder?
• Leserne velger gjerne et dominerende element, f.eks. et stort bilde. Dette er også funnet i tidligere studier.
• Hvis det ikke finnes et enkelt dominerende element (slik som i karusell-versjonen), så trekker ansikter oppmerksomhet. Igjen bekrefter dette tidligere studier.
• Leserne fikserte i gjennomsnitt 18 ganger før de valgte den første artikkelen – de rekognoserte altså før de valgte. Men lesere som ikke fullførte artikkelen fikserte bare 9 ganger. De som gjorde seg litt kjent først var altså mer fornøyde med valget av artikkel, og leste mer av artikkelen.
• Leserne brukte i gjennomsnitt 1 ½ minutt (98 sekunder) på den første artikkelen de valgte å lese. De som ikke leste hele artikkelen hoppet av etter ca 78 sekunder. Poynter Institute kaller dette “the bailer’s point” (mellom 70 – 90 sekunder lesetid), og tror det kan være nyttig å bruke elementer på dette punktet som kan holde på leserens interesse, enten det er et sitat eller et visuelt element.
• Ca halvparten leste artiklene metodisk, fra topp til bunn. Den andre halvparten scannet ulike typer elementer og leste tekst litt rundt omkring.
• Av de metodisk leserne var ca 75% i aldersgruppa 45-55, mens “the digital natives” utgjorde ca 75% av scannerne.
• Omtrent 60% av leserne var det Poynter Institute kaller “intimate”, altså at de berører skjermen ofte, leser noen få linjer og så drar fram noen flere linjer tekst, omtrent som i en teleprompter. Ca 40% er såkalte “detached” lesere, de berører skjermen for å få fram tekst, og så lar de skjermen være til de har lest den teksten som vises.

Og så da?

Det er interessant å høre fra Poynter Institute i seg selv, men hva kan vi bruke resultatene til?

Jeg synes pop-up-analogien er bra. Mange nettaviser følger nok denne allerede, ihvertfall til en viss grad. At halvparten foretrekker karusell-designet på forsiden synes jeg derimot er litt overraskende, og jeg skulle likt å ha flere datapunkter på dette før jeg helt stoler på det. Poynter Institute-forskerne gjorde forøvrig forbilledlige forbehold om resultatene, siden det er en liten eyetrack-studie.

At mange foretrekker landscape-format er verd å ta med seg når man designer, likeså at en del lesere faller av lasset i en artikkel omkring 70 – 90 sekunders lesetid. Det må det vel gå an å gjøre noe med.

Ellers synes det viktig å fortsette med god praksis i forhold til å støtte scanning av artikler, med overskrifter, punktlister, bilder etc. Denne studien støtter tidligere studier om at det finnes mange scannere, og det gjelder også på nettbrett.

Jeg tror Garcia har rett i at man må designe for fingeren, for leserne kommer til å klikke på alt mulig rart, og blir frustrerte hvis mediet er statisk.

Det er viktig å merke seg forskjellene mellom de som er vokst opp med mediet, og de som har tilegnet seg det. På sikt vil “digital natives” dominere, naturlig nok, så det er viktig å følge med på hvordan denne gruppen konsumerer medier.

Kilder

Nesten samme foredrag som på SXSW ligger på nett, og en av foredragsholderne har oppsummert funnene, for de som vil studere det litt nærmere.